HALVHJERTET

Da jeg valgte å lage meg en blogg var det i grunn uten noen hensikt i å bli noen stor blogger, jeg skulle ei heller ha den hengende over meg - føle at jeg måtte legge ut noe hver dag. Sånn har det blitt da, jeg føler jeg må legge ut noe hver dag, om ikke er jeg en dårlig blogger. Det er ikke noe bra i den følelsen, det gjør bare at det blir innlegg uten kvalitet, at det blir vås og mye hipp - som - happ - innlegg. Ikke for det, jeg har hittil ikke skrevet noe jeg ikke kan stå inne for, men jeg kjenner at jeg har glemt hensikten i å blogge. Altså, nå har alle hver sine grunner til å blogge, men jeg har glemt hvorfor jeg startet i første omgang. 

Grunnen til at jeg ønsket å blogge var jo fordi jeg stadig hadde lange innlegg på Instagram, og der følte jeg at jeg ikke kunne skrive alt fordi det ble for langt. Derfor tenkte jeg at jeg kunne opprette en blogg og heller skrive det der - men så fort jeg hadde laget bloggen ble det jo noe helt annet enn jeg så for meg. Så, kanskje jeg heller skal finne tilbake til dét, for det tror jeg blir mer gøy og gir meg mer. 

Da jeg laget bloggen ble jo Instagrammen min dårligere, og det ble så halvhjertet. Så kan man jo lure da, er sosiale medier så viktig? Nei, det er jo i bunn og grunn ikke det, men det er gøy. Det er blitt en hobby, og det er noe jeg finner glede, motivasjon og inspirasjon i å drive med.  

Så, det jeg vil frem til er at det ikke lenger skal føles som et gjøremål å blogge, men la det komme når det føles naturlig. Skrive når jeg føler jeg har noe å skrive og dele, for det er jo dét som gjør det gøy.  Så får helle de som ønsker å se mer av hverdagen min legge meg til på Instagram/Snap, for der har jeg blitt flinkere til å legge ut på Story! ;)

Snap: heidijm
Instagram: Heijmeb

#sosialemedier #some #instagram #snapchat #snap #insta #bloggno #livsstil #gøy #moro #givende #motivasjon #inspirasjon #motivasjon #glede #livet #livsstilsblogg #personlig #dele #hverdag

SELVMORD: JEG MIMRER

Det er snakk om alle falske smilene. De falske latterne.
Det er snakk om alle de falske fasadene på sosiale medier.
Det er snakk om de stundene innelåst på soverommet, bak lukkede vinduer, i mørket alene -  motløs.
Det er snakk om tårene som opptrer likt en stor foss.
Det er snakk om følelsen av ensomhet.

Det er snakk om å føle at alt er over, den freden en vil føle når alt roer seg - det å få slippe å forholde seg til verden.
Hva som skjer når en omsider lukker øynene for siste gang er det ingen som vet. Det er nok skremmende for mange, men så sitter en der da, med verktøyer som skal hjelpe oss på siste etappe, med freden i siktet. Alt er er så virkelig, men dog så fjernt. Ingenting gir mening, bortsett fra dette - denne oppgaven. Siste gjøremål før mål. 

Ingen å forholde seg til.
Ingen å tilfredsstille med svar de vil høre.
Ingen å frykte. Ingen frykt i det hele tatt.
Ingen flere tårer, ingen flere hikst. Hyperventilering er ikke lenger en ting.

Følelsen av å være utbrent - skal aldri føle det igjen.

Hva en føler når øynene lukkes er det ingen som vet, men at det er bedre enn nå, det er helt klart.
Det er helt sikkert at det å skru av alle følelser er hva som er nødvendig nå. Det er foregår alt for mye.
Det går ikke, det er umulig å skru av alt.
Å forholde seg til samfunnet, omgivelsene og en selv er nødvendig for å fungere. Så er det kanskje det det handler om; det å fungere - en er lei av å føle at en bare eksisterer, at en ikke lever, at en ikke fungerer som det kreves at en gjør. Jeg fungerer ikke, så hva er vitsen?

Det var da.
Det var mange tårer og skrik, det var mange øyeblikk jeg skulle dø. Det var mange turer ut med mål om å dø. Det var mange løsninger på oppgaven, gjort fort, brutalt for noen, skånsomt for meg. Jeg skulle ikke lenger føle noe smerte - jeg skulle bare forsvinne. Hva andre følte i ettertid var ikke så viktig, så lenge jeg slapp å forholde meg til verden. 

Jeg er langt i fra suicidal nå i dag, jeg har kommet meg langt fra der jeg var - men alle disse årene med tankene og følelsene har gjort sitt likevel. Det har preget meg, og preger meg vel fortsatt i sin grad.
I dag har jeg ettervirkninger av alt som har påvirket meg opp gjennom, jeg har mye som ikke er fordøyd, som jeg ikke vet hvordan jeg skal bli ferdig med. Kanskje er det dette som gjør at jeg i dag ikke føler meg som meg selv, men samtidig føler meg ganske sikker på hvem jeg er. Forstå det den som kan.

Kanskje er det det som gjør at jeg i dag sliter med alle disse forventningene?
At jeg føler jeg er i en slags identitetskrise en helst skulle hatt som tenåring.
Det at jeg ikke føler meg som en del av noe. At jeg ikke passer inn noen sted. At jeg trekker meg unna og er sjenert. At jeg er redd for hva andre tror og synes om meg.

En kan si mye om meg, men at jeg har gitt opp er ikke aktuelt. Jeg lever den dag i dag, og jeg tar fatt på oppgaver som møter meg. Jeg faller, jeg reiser meg igjen. Jeg ser hindringene, møter dem og kommer meg videre. Jeg har mye å jobbe med, og jeg er redd for å aldri bli helt "frisk", i og med at dette er følelser som har fulgt meg så lenge jeg kan huske. Tiden vil vise, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli bedre - hittil har det da hvertfall fungert. 

#helse #personlig #selvmord #psykiskhelse #angst #depresjon #tanker #motivasjon #følelser #sehverandre #livsstil #livsstilsblogg #peronligblogg #bloggno #side2 #nettavisen #side3 #smil #tårer

TRENGER BALANSE

God formiddag, alle sammen - jeg håper dagen deres er fin så langt! 

Jeg sitter med beina høyt etter en god treningsøkt og inntak av mat, bedre enn det kan det vel ikke være faktisk. Nå har jeg fått informasjon om når vi setter igang med opplæringsvakter og bygging av varehuset på Jessheim, og det her blir så gøy! Jeg gleder meg, men det har jeg vel muligens allerede fått frem ved flere anledninger.  Frem til da har jeg valgt å ta noen vakter på treningsstudio, for noe inntekt må jeg ha, selv om jeg nå om dagen nyter det å ha ting på plass og bare venter på å få starte i min nye jobb. Det er godt å lade opp batteriene, men jeg liker å jobbe - så her er det en liten balanse av begge deler. Det er deilig å kunne ha tid for meg selv om dagen, litt tid der jeg kan slappe av, men det er også godt å føle seg nyttig og produktiv. 

Jeg benytter den ledig tiden til å lage meg en plan for det kommende halvåret, for det er mye som skal skje - det er viktig at jeg skaper meg en oversikt slik at jeg kan planlegge. Det er både hockey - og egentreninger, skole og jobb - ikke minst tid med familie og venner, så jeg må sette opp en plan for å få rekke å gjøre alt. Jeg har lenge ønsket meg en livsstil der det skjer noe "hele tiden", og nå får jeg jo det- så får vi se hvor lenge jeg finner det givende.  Det blir sånn, jeg trenger en balansegang mellom jobb, trening og ikke minst tid med de jeg har rundt meg - så her får jeg bare holde tunga rett i munnen. 


Apropo balansegang, er dette en fin illustrering av det kanskje? Smakte hvertfall himmelsk etter trening (som forsåvidt også inkluderer balansetrening)

 

#trening #aktivejenter #aktiv #balanse #kosthold #jobb #fritid #bloggno #livsstil #hverdag #glede #motivasjon #inspirasjon #moro #givende #livsstilsblogg #mat #matbilde #frokost #lunsj #treningsglede #sunt #planlegge #fremgang #målbevisst 

JEG ER LETTERE TIL SINNS

UKA'S HØYDEPUNKT:
Ukas høydepunkt er jo uten tvil at jeg fikk svaret jeg ønsket på søknadsprosessen min i XXL. Det at jeg fikk jobben har gjort det veldig mye bedre for meg, og jeg merker at jeg er lettere til sinns. Det er en jobb jeg virkelig gleder meg til å gå inn i, og jeg har ikke ord for hvor stolt jeg er. Det er veldig gøy å føle en stolthet av jobben sin, og det er noe jeg har savnet. Joda, jeg er jo "bare" en butikkselger, slik jeg har vært i min forrige jobb, men denne gangen er det likevel annerledes. XXL er, som de fleste vet, en sportsbutikk. En butikk som fremmer en aktiv livsstil, og jeg er selv stor tilhenger av kjeden. Ikke bare skal jeg få være representant for produkter jeg selv bruker og er fornøyd med, men jeg skal også få være med å bygge opp en av landets største varehus fra starten av - dét blir jo bare kanongøy! 

Høydepunktet deler plass med det faktum at jeg i dag fant ut at jeg får vært med hockeydamene denne sesongen også. Jeg trudde skoledagene mine skulle kræsje med treningene, men det gjør de ikke likevel. Det vil si at jeg rekker både skole og trening, og det gjør meg bare så gira! Akkurat nå føler jeg at alt stemmer, og at alt jeg har håpet, kjempet og stresset over faller på plass.  Det året jeg så for meg at skulle bli tøft blir likevel svært givende, og jeg ser så frem til fremtiden.  Akkurat nå nyter jeg bare, og det mener jeg at jeg har min fulle rett til å gjøre. 

UKA'S FOKUS:
Ukas fokus har uten tvil vært skolestart, det har vært mye spenning og nerver i gang. Det er, som jeg skrev tidligere, nødvendigvis ikke det faglige som stresser meg mest, men det sosiale. Jeg er svært sjenert, det tar gjerne litt tid før jeg løsner opp og "tar av". Det gjør at det å være aktiv i timene blir vanskelig, og med tanke på at vi er nærmere tretti stykker i klassen blir det ikke lettere. Jeg er redd for hva andre mener og tror om meg, alt for redd - og det gjør det ødelegger mye for min del. Jeg har dog trua på at det skal gå seg til, det er alltid litt "stivt" i starten. 

UKA´S BILDE:
Dette bildet ble tatt nå i helga, da vi spilte basket og grunnen til at jeg valgte dette som "ukas bilde" er nok fordi jeg selv blir glad av å se det. For det første er det et bilde som gjenspeiler helga mi godt, jeg har kost meg og hatt det moro. Jeg har vært aktiv og ikke minst; jeg ser musklene mine på ryggen. Det er så tydelig at treningen jeg har gjort hittil i år har hatt svært god effekt, og det gjør meg så vanvittig glad! 

UKA'S MUSIKK:

Jeg har hørt på mye musikk, men det er ingen "ny" musikk. Denne uka har jeg for det meste hørt på spillelister som er lagret på Spotify, som er blitt anbefalt ut fra musikken jeg har hørt opp gjennom.  Det er likevel enkelte sanger som har pekt seg ut litt ekstra;

Rhodes - Wishes
Hearts & Colors - For The Love
Camila Cabello - Crying in the Club 

UKA'S INNLEGG:
Jeg har vært elendig på bloggingen den siste tiden, og det kommer nok av lite inspirasjon. Likevel har det blitt noen innlegg, og innlegget som skapte mest respons er nok det jeg skrev om resultatet av jobbsøkingen. Her var dere glade på mine vegne, og det setter jeg stor pris på! 

UKAS UTFORDRING:
Ukas utfordring har vært å holde meg selv gående, ikke la meg selv knekke - ikke gi opp. Jeg har en stund nå følt at ting har gått svært sakte, og kanskje litt i mot meg. I slike perioder har jeg en tendens til å "grave meg ned" og bli ekstremt sliten. Jeg blir så sliten at jeg nesten sovner stående, og jeg blir en zombie som vakler noe ekstremt. Jeg har tidligere hatt lett for å gi meg, men denne gangen bestemte jeg meg for å ikke gi meg uansett - og nå får jeg betalt for nettopp det. Jeg får betalt i form av en ekstrem godfølelse av alle slag, og akkurat nå er jeg stolt av meg selv på måter jeg ikke har vært tidligere. Det å sitte nå å føle at valgene jeg tok, ut fra følelser og erfaringer, er riktig - det er en veldig fin følelse. Det å ha stolt på meg selv, holdt hodet oppe og sett fremover - det har jaggu lønt seg! 

TANKER OM NESTE UKE:
Avslutningen på forrige uka gjør at uken som kommer virker veldig lovende. Jeg ser frem til både treningsøkter, på og utenfor studio, og ikke minst videre fremgang i prosessen hos XXL. I løpet av denne uken skal jeg nemlig få vite hva som skjer videre, og jeg er svært spent og nysgjerrig på hva jeg har i vente. Jeg er også veldig spent på hvem jeg ser, fra gruppeintervjuet, som også fikk jobben de søkte. Tenk at av 1100 søkere var jeg en av de som ble plukket ut!? Det er helt sykt gøy! Dette er siste uka uten ishockeytreninger, så jeg skal nok få satt meg ned i løpet av uken med penn og papir, få laget meg en plan over treningsøkter, slik at jeg får inn alle øktene. Nå skjer det noe hver dag fremover, enten det er skole, jobb eller trening - derfor blir planlegging svært viktig for at jeg ikke skal slite meg ut, og ikke minst for å få gjort alt! 

#personlig #hverdag #glede #helg #aktivlivsstil #trening #livsstil #tanker #spenning #nervøs #bloggno #foto #helse #skole #jobb #xxlsport #selger #nerver #fremtid #motivasjon #inspirasjon #fokus #dedikasjon #angst

EN GLEDELIG NYHET - JEG ER SÅ LETTET

Dette ble et sent blogginnlegg, vanligvis pleier jeg å skrive i 10-tiden, og da tar det ikke så fryktelig lang tid før innlegget er ute, men ikke i dag. I 10-tiden i dag befant jeg meg på Majorstua, der kjørte jeg og søsteren min rundt og virret før vi kom oss avgårde til Sarpsborg. En spontantur for min del, og det trengtes å gjøre noe, for nå har jeg hatt noen dager fri uten særlige planer eller gjøremål og det blir brått litt kjedelig og lite inspirerende. 

I dag var planen å kontakte sjefen for butikken jeg besøkte i går, en helsekostbutikk på Råholt. Jeg kom i kontakt med en ansatt som ga meg kontaktinformasjon og planen var å snakke med henne om en stilling. Det ble ikke noe av, og det går helt fint! "Jaha, lar du ennå en jobbmulighet gå fra deg...? Har du tid og mulighet til det?", tenker sikkert noen nå. Sannheten er at jeg ikke har lyst å jobbe i en liten butikk lenger, og fakta er at butikken på Råholt faktisk er veldig mye mindre enn den jeg kommer fra, som forsåvidt heller ikke var noen stor butikk. Historien er som så; jeg våknet i dag med en mail i innboksen som kick-startet dagen min på den beste mulige måten.

Jeg fikk nemlig jobben jeg har ventet og håpet så fryktelig på! Jeg fikk tilbudet om jobb på XXL Jessheim, og gleden var så stor at jeg ikke engang rakk å tisse ferdig på morgenen i dag. For ja, jeg har med telefonen på do og der sjekket jeg mailen i et siste håp om å høre noe ang. jobben. Jeg spenner på meg buksene igjen, løper inn på soverommet og hopper opp og ned med det største gliset noen gang plantet på trynet. "Patrick! PATRICK! HERREGUD! Gjett hva?!" 
I og med at de andre i huset her sov er det begrenset hvor høylytt jeg kunne være, men hele meg ville danse og skrike, egentlig gå helt bananas. Jeg har fått jobben på XXL, akkurat slik jeg ønsket! Jeg skal få bli en del av XXL-teamet på Jessheim, og jeg gleder meg så vanvittig mye, jeg har ikke ord! Så mye som jeg ønsket, håpet og jobbet for å få den jobben, også gikk det så bra som jeg trodde. 

Jeg følte nemlig at intervjuet gikk strålende, og at jeg fikk god kjemi med de jeg snakket med - derfor var det uforståelig for meg at jeg ikke skulle høre noe. Det viser seg at jeg hadde rett, at min tanke var riktig og at jeg kunne ha troen på meg selv med god samvittighet. Aner dere hvor deilig det her føles!? Jeg har sagt nei til jobber jeg ikke har følt meg bra i, jeg har prøvd forskjellige stillinger og forsøkt å finne ut av det. Jeg har følt meg så dritt fordi jeg ikke bare har tatt en jobb for å få en inntekt, og nå viser det seg at det var en mening med det. Jeg skulle ha jobben på XXL, og av 1100 søkere fikk jeg jaggu jobben! 

Jeg har jo hatt en litt dårlig periode nå mens jeg har ventet, med stress rundt dette med å finansiere skole osv., men nå føler jeg at det løsner igjen - og det er så deilig. En følelse av å være bipolar og schizofren samtidig, det er det jeg har. Først er jeg sinnsykt glad og "alt" føles bra, så er "alt" dårlig og jeg stresser meg hjel. Nå kan jeg senke skuldrene og bare nyte året som kommer - både med skole og ny jobb, som jeg vet jeg vil trives i!

#glede #lettet #hverdag #smil #livet #fantastisk #motivert #motivasjon #inspirasjon #inspirert #dedikasjon #dedikert #jobb #fremtid #skole #utdanning #XXL #butikkjobb #butikkmedarbeider #målrettet #bloggno #livsstilsblogg #hverdagsblogg #livsstil 

EN DAG FULL AV ÆREND

God morgen, alle som én!

Morgenturen er fullført, og i dag ble det også 50 minutter med frisk luft og romperisting (som vi kaller det når vi går). Bikkja er jo ikke så motivert som meg når vi starter i gang, og jeg blir gående å dra henne avgårde halve veien - hvilket for min del sette igang blodpumpa greit mye da jeg blir temmelig irritert. Sånn er det, og da vi er halvveis og hun skjønner at vi nå er på vei hjem igjen snur vi på posisjonene og jeg henger plutselig etter henne som et slips. Jaja, 50 minutter ble det likevel og vi våknet begge to.  Nå ligger bikkja som et slakt i sofaen mens jeg straks skal gjøre meg klar for noen ærend. 

I dag skal jeg ikke bare trene alene, jeg skal også en tur til Råholt. Der skal jeg søke jobb ved å møte personlig i butikken, og jeg håper at erfaringen min i liknende butikk skal gjøre at jeg har større muligheter for jobb.  Med tanke på at jeg nå ikke er på talefot med gamle sjefen stiller jeg ikke særlig sterkt med tanke på referanser, men jeg får bruke andre referanser og håpe det går fint. Det er noe dritt når sjefer ikke tåler å høre at sine ansatte er misfornøyd med noe, da mister en sjef mye tillit hos meg hvertfall. Sånn er det, og jeg kan ikke annet enn å bare tenke at enkelte bare er hårsåre. 

Jeg skal også på skolen i dag, og det blir spennende. Vi har første skoledag med fag og det blir artig å se om det jeg har lest og notert er tilstrekkelig i forhold til hva læreren skal gå gjennom. Jeg har enn så lenge bare gått gjennom Primærundersøkelsen, brukt god tid på den for å lære det best mulig. Sekundærundersøkelsen er, etter hva jeg har forstått, en gjentakelse av primærundersøkelsen men med bruk av mer utstyr. F.eks. måling av blodtrykk, EKG osv.. Altså en mer nøyaktig undersøkelse. Det blir vel litt lesing før skolen uansett, for jo bedre forberedt jeg er til skolen, jo mer vil jeg få ut av det. 

Jeg kjenner at stresset med økonomien har dempet seg, jeg er tilbake til fokus på skole, også får jeg ta økonomien som den kommer. Uansett er jeg takknemlig for at jeg føler jeg har valgt riktig mtp. skole. 

Jeg håper dere alle får en strålende dag, jeg skal hvertfall gjøre det jeg kan for å få en fin dag! 

#trening #utpåtur #hund #skole #student #studie #akuttmedisin #medisin #jobb #jobbsøker #hverdag #personlig #motivert #inspirert #inspirasjon #motivasjon #dedikert #dedikasjon #moro #glede #bloggno #livsstil #livsstilsblogg #spenning #helse

HVORFOR AMBULANSEFAG?

Et yrke som for fem år siden opptok meg, som på en måte kapret hjertet mitt - som skulle sette sinnet mitt i kok. En følelse av meningsfylte handlinger og en tanke om en hverdag fylt av spenning, godt arbeidsmiljø og mestringsfølelse. Selvutvikling.  Frykten ved å ikke vite hva som venter, stresset som må håndteres - enten du vil eller ei. Følelsen av å gi alt av deg selv for å redde en fremmed - følelsen av å se pasienten din i avisen - blant dødsannonsene. 

Jeg liker å føle meg verdsatt. Jeg liker å gjøre handlinger som føles nødvendig, og som kan gjøre at dagene mine fylles med noe bra. Jeg liker å være en person som kan hjelpe de som trenger det, en andre stoler på.  Jeg setter stor pris på å møte mennesker, bli kjent med nye personligheter - oppleve alle skjebnene der ute. Det er mye som skjer, som ikke opplever dagens lys - og det er der jeg vil få muligheten til å være. På godt og vondt blir det opplevelser en aldri kan forberede seg på. 

Mennesker som har tilkalt hjelp, enten for sin egen del eller andre's. Mennesker som trenger bistand i alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Noen er avhengig av hjelpen de får, de vil ikke klare seg uten bistanden jeg kommer med. Min kunnskap, som jeg har lest meg opp til, som jeg har trent på og som jeg praktiserer - det er avgjørende i enkelte situasjoner. Når disse er kommet inn, fått behandling og kommer ut av en situasjon friske, så er det meg de takker. Om de ikke takker meg personlig er det meg de prater om rundt middagsbordet, i sosiale sammenkomster der det spørres om hendelsen. De er takknemlig for hjelpen, de er ydmyke og mange beundrer meg og de andre som alltid stiller opp. 

Det er en jobb som blir verdsatt. Det er en jobb som tilføyer noe i en hverdag, som gir mening. En følelse av å gjøre noe bra, ikke bare for menneskene jeg møter, men også meg selv. Det å legge seg om kvelden vel vitende om at jeg har reddet livet til noen som ikke kunne hjelpe seg selv. Tanken på de pårørende som trengte en skulder å gråte på. Tanken på å spjelket et ben som var knekt, følelsen av å stilt opp for personen som ropte desperat etter hjelp, som ikke så lyset i livet. Alle jeg har vært tilstede for, som jeg har roet ned. 

Jeg vet selvfølgelig ikke hva jeg snakker om, jeg har ikke jobbet i en ambulanse. Alt jeg skriver er utelukkende følelser og tanker jeg har etter å vært i praksis, og det har ikke vært mange ukene. Jeg har vært heldig med praksisene mine, jeg har opplevd alt fra barn til eldre mennesker som har trengt livreddene tiltak. Jeg har opplevd vold i hjemmet, og jeg har opplevd pasienter som har ledd så mye at de ikke vil forlate ambulansen. Pasienter som gir deg klem fordi de har hatt det så bra i selskapet, og det har lært meg så mye. Det er nok alle disse situasjonene og opplevelsene som gjorde at jeg ville jobbe med dette. 

Disse tankene er hva som gjør at jeg velger å gå ambulansefag, det som gjør at jeg setter meg selv i denne posisjonen. Det er tanken på å være tilgjengelig om det skulle være nødvendig som gjør at alt blir verdt det. Tanken på å ha en meningsfylt jobb, uavhengig av hvor stressa og lei meg jeg vil bli til tider. Tanken på å ha gjort mitt beste til enhver tid. Det er så mye bra jeg har i vente, så mange krevende situasjoner - men alt i alt vil jeg ha en haug av minner og kunnskap å dele etter hvert som jeg blir eldre. 

#student #ambulansefag #ambulanse #akuttmedisin #medisin #akutt #fagarbeider #tanker #personlig #følelser #hjelp #bloggno #livsstilsblogg #fagblogg #stress #krevende #mennesker #livreddende #livredning #helse #helsefag #helsearbeider #sosial #selvutvikling #motivasjon #dedikasjon #inspirasjon

ABCDE

God morgen, alle sammen!

Jeg må jo få starte innlegget med å si at jeg har sovet som en stein i natt, og det er lenge siden! Det er tydelig at det nå foregår mye i hodet og fysisk i kroppen, stress-nivået er høyt og jeg kjenner at jeg nå har lyst å gi opp annenhvert sekund, men jeg kan ikke - for det vil ikke føre med seg noe bra. Jeg må bare ha troen på at det vil løse seg med jobb, selv om det akkurat nå ser svært mørkt ut. 

I går hadde jeg første skoledag, og det var spesielt på mange måter. Det er noe veldig rart med å sitte i et klasserom med nærmere 30 ukjente mennesker, som alle er der av samme grunn. Vi skal alle gå veien mot en jobb i ambulansen, og jeg innser nå at kampen for disse plassene er like stor som jeg trodde. Det er mye informasjon, og det er mye jeg må passe på. Allerede nå mellom 1. og 15. september må jeg melde meg opp til første eksamen som skal tas før jul. Jeg blir ikke nødvendigvis så stresset av tanken på en eksamen i anatomi, det er spennende - jeg blir mer stresset av det faktum at det koster meg penger, og med tanke på at jeg nå har mine tre siste dager i nåværende jobb og ingen ny jobb i havn kan det bli spennende å se hvordan en løser det. 

I går ble jeg sittende å lese på ABCDE, nærmere forklart blir det Primær- og sekundærundersøkelsen som gjøres ved ankomst hos pasient. Formålet med blant annet primærundersøkelsen er å finne ut av hvordan status er på de vitale funksjonene. Vitale funksjoner er da pust, sirkulasjon etc. 
Det er spennende, og jeg merker at det er mye som skal læres, det blir et intenst år med mye lesing og lite fritid, men sånn får det nesten bare bli. Det blir alt verdt det til slutt, får en håpe!

Det er mange fysiske tester og alle er avhengig av hvor i landet du søker læreplass, og det er en real kamp om plassene - så her er det bare for meg å trene og være fokusert. For min del er det ikke så viktig å få plass i Oslo/Akerhus, jeg har ingenting i mot å flytte på meg. Jeg tenker at det er en grei måte å bli kjent med andre plasser, lære å kjenne andre miljøer og kulturer og ikke minst om meg selv. Det er ikke bare bare å flytte til f.eks. Nord-Norge uten å kjenne miljøet, det er sikkert lett å føle seg alene. 

Den tid, den sorg, sier de.  Jeg får bare vente å se hva tiden bringer  - ett skritt av gangen. Nå skal jeg sette meg ned og lese mer før jeg stikker avgårde på jobb. Det blir vel ratt litt lesing på jobb også, alt avhengig av hvor rolig det er.  Jeg synes det er kjempe spennende å lese om dette, og enn så lenge koser jeg meg bare. På den måten virker det som faget fester seg bedre, og jeg lærer fort - så om det fortsetter sånn vil dette skoleåret bli en lek! 

#akuttmedisin #anatomi #ambulanse #ambulanseutdanning #ambulansearbeider #skole #utdanning #student #studie #lærling #spennende #hverdag #glede #spenning #skrive #bloggno #livet #utfordring #inspirasjon #dedikasjon #motivasjon #medisin #akutt #fagarbeider 

SÅ SKJER DET!

God morgen! 

I dag skjer det! Jeg setter rompa mi på skolebenken, og om ett års tid fra i dag er jeg ferdig og klar for neste etappe. Tenk at jeg nå endelig setter i gang med det jeg ikke engang turte tenke tanken på? Jeg som ikke kunne se for meg selv i en rød uniform eller at jeg i det hele tatt satt på skolebenken igjen, nå skjer det. I skrivende stund er jeg ikke så nervøs som jeg trodde jeg skulle være, men det kommer vel etter hvert som jeg nærmer meg avreise til skolen. Det blir spennende å se hvordan klassen er, jeg ser jo for meg litt forskjellige sammensetninger.  Uansett er jeg motivert til å gjøre mitt beste, og jeg skal virkelig sørge for at jeg ikke angrer på at jeg valgte dette skoleåret fremfor noe annet. 

Alt er lagt frem, både skolebøker, notatbøker og skriveartikler. Jeg har til og med anskaffet meg tusjer slik at det skal bli lettere å tegne opp anatomien - for ja, det vil nok bli nødvendig for min del for å lære alt dette som skal læres. Tankekart og fargelegging av diverse organer blir min greie dette året. Jeg gleder meg så sykt til å endelig komme i gang, og ikke minst er jeg spent - for nå blir det både mye lesing og forbereding på egenhånd da dette er et studie som privatist. 


Jeg har sovet dårlig i natt, men jeg har likevel klart å stå opp tidlig og satt i gang dagen med både frokost, klargjøring til skolen og alt annet. Jeg har til og med funnet frem klærne jeg skal ha på meg, og jeg har laget ferdig middagene mine for denne uka. Jeg skal straks få på meg treningstøyet og gå bortover til treningssenteret, tenkte slå to fluer i én smekk. Når jeg er på Lørenskog er jeg fryktelig dårlig på å gå morgenturene mine, og jeg merker at det går utover humøret. Derfor skal jeg nå fremfor å kjøre til senteret, både for å holde meg i gang, varme opp og ikke minst få denne morgenturen inn i en rutine. 

 

#skole #utdanning #ambulanse #ambulansefag #trening #tanker #hverdag #lørenskog #klargjøring #livsstilsblogg #livsstil #student #elev #hverdagsblogg #bloggno #blogg #personlig #mening

BEKLAGER, LA OSS STARTE PÅ NYTT

Det er veldig lett å klage på det negative som foregår, og for min del er det ofte ennå enklere å brette ut om det. Jeg liker å skrive, det er en av de måtene jeg finner det enklest å uttrykke meg. Det er slik jeg gjør det mulig for dere å forstå meg, for jeg åpner meg som regel ikke bemerkelsesverdig mye for de rundt meg. Det har seg slik at jeg ikke vil ta plass, og jeg vil helst ikke være til bry. Jeg vet vel i bunn og grunn at de som spør gjerne bør tåle svare, men dessverre vet jeg også at det er alt for mange som spør uten interesse for svar. Jada, de finnes. Derfor er det lettere for meg å blant annet skrive, for på den måten kan en frivillig klikke seg inn, lese og dermed bevege seg ut igjen om det ikke er noe interessant. Jeg presser meg ikke på noen ved å skrive på denne måten.

Her om dagen skrev jeg om hvordan jeg følte jeg ikke hadde støtte. Jeg skrev på en måte som gjorde at de som kunne kjenne igjen personen tok kontakt med vedkommende, og det har jeg dårlig samvittighet for. Jeg er i bunn og grunn ikke en person som ønsker å henge ut noen, og jeg er ei heller en som ønsker å skape dårlig stemning, dessverre gjorde jeg et valg om å skrive et innlegg som skapte en dårlig stemning. Jeg skal ikke si jeg står inne for det, for dessverre kan jeg ikke gjøre det - jeg gjorde noe dumt i affekt, og det tar jeg det fulle ansvaret for selvfølgelig. Innlegget er slettet, så dere slipper å måtte lete frem og gjette dere frem til hvem innlegg det er. 

Jeg har snakket med personen det gjelder, og jeg er både flau og lei meg for at jeg gjorde det. Jeg vet egentlig bedre, jeg vet at jeg må formulere meg på måter som gjør det "greit". Jeg må formulere meg slik at det ikke kan gjenkjennes, og det har jeg jo tydelig klart å gjøre i mine tidligere innlegg - så hva som skjedde denne gangen er utelukkende en tankeløshet.  Jeg har som tidligere nevnt pratet med personen det gjelder, og det var fint å ta praten. 

Tiden fremover vil være preget av ikke så mye negativt, det er ikke det jeg vil med bloggen min. Selv om det er et sted jeg skal få tømme meg og være meg selv, så er jeg ikke en person som lar meg ødelegge av det negative. Jeg velger å se på meg selv som løsningsorientert og rettferdig, og det er ikke slik jeg vil bli sett på; som negativ og lite løsningsorientert. Så fra og med nå skal jeg starte med blanke ark, skrive noe mer nytteverdig - kall det hva det dere vil. Noen ser på blogging som totalt unødvendig uansett, men for meg er det gøy og det gir meg noe, så jeg velger å fortsette og jeg velger å fokusere på det jeg ønsker med bloggen. Nå ut til mennesker! Jeg når ikke ut til mennesker og det formålet jeg vil ved å være negativt ladd, så jeg skal gjøre endringer og rette fokuset på mitt de rette tingene - så satser jeg på at jeg omsider vil nå målene mine.

#tanker #mening #hverdag #personlig #bloggno #livet #positiv #helse #negativt #personligblogg #livsstilsblogg #hverdagsblogg #fokus

DETTE ER GRUNNEN TIL AT ALT FØLES FEIL

Stress.  
- Gift for kroppen på absolutt alle mulige måter. Et mønster av emosjonelle, fysiske og kognitive reaksjoner - fra stimuli vi forestiller oss eller som er reelle.

Stress er ikke én ting, det er ikke én følelse. De fleste av oss har følt på det, og vi kjenner alle til det på én eller annen måte. Ikke minst reagerer vi på forskjellige måter.

Om du har vært stresset grunnet en prøve på skolen, før en kamp eller er stressa fordi...  det skjer for mye. Det oppstår for mange uventede situasjoner, du er ikke forberedt og det vil skape en reaksjon. I mitt tilfelle har det skapt så mye stress at jeg nå er utmattet. Stresset har satt kroppen i en modus der all energien er tappet, alle gjøremål blir dobbelt så krevende, mennesker blir et tiltak og jeg blir plutselig redd for å eksistere. Jeg er redd for andre's meninger, redd for hva de tror og tenker - likevel opplever jeg en følelse av gi totalt faen. Det er hva stress er for meg; et helt uforståelig fenomen som på ingen som helst måte gir noe mening. Det er bare et negativt ladd fenomen som har en alt for stor effekt på meg, og jeg har ingen idé om hvordan å bryte med det.
Hvordan skal en lære å ikke la dette stress-fenomenet påvirke nattesøvn, handlingsmønster og energilagre?

Alle disse innleggene den siste tiden er svært preget av stress. De er preget av lite søvn, og vi har vel alle opplevd en natt i ny og ned med lite søvn. Dere har vel sikkert lagt merke til hvordan dagene blir påvirket av lite søvn? Lunta er kortere, følelsene spiller gjerne på høygir, men uten mål og mening. Plutselig blir du irritert, gjerne over ting du vanligvis ikke kunne brydd deg mindre om. Vel, forestill dere to - tre uker med minimale mengder søvn. Det er til å bli gal av. Det er grunnen til at jeg er forvirret, det er grunnen til at jeg lar situasjoner ta overhånd og dessverre er jeg alt for flink til å dynke meg selv i disse situasjoner. Det er slik det er blitt. Det som gjør det verre er når jeg får beskjed om at jeg trenger profesjonell hjelp, og at jeg er vanskelig å være rundt. Jeg er fullstendig klar over at jeg er vanskelig å være rundt i slike perioder, derfor velger jeg som regel å være for meg selv. De gangene jeg velger dette får jeg beskjed om at dette også er feil. At humøret mitt går opp og ned er noe jeg er fullstendig klar over, men det er som regel noe som ligger bak. Dessverre er det enkelte, som selv har sitti i samme situasjon, som fortsatt befinner seg i samme type situasjoner, som velger å slenge med leppa istedenfor å støtte oppunder. Da jeg velger å ta avstand forstår de ikke hvorfor, og jeg blir stemplet som en urimelig person. 

Jeg er svært usikker på hvordan jeg skal håndtere ting for tiden. Det er samlet seg små ting som jeg er nødt til å håndtere alene, og det er vondt å ikke kunne inkludere de jeg gjerne vil inkludere. De jeg skulle ønske kunne kommet med gode råd, som jeg stoler på at vil mitt eget beste. De jeg har inkludert hittil har ikke unnet meg det beste, hvertfall har det ikke virket sånn. Alt jeg kan gjøre er å håpe og satse på at fremtidens hendelser vil bringe med seg noe godt, og at det jeg venter på - hva enn det er, vil være noe bra. 

I skrivende stund velger jeg å tro at det vil løse seg på en eller annen måte, om jeg så må krype meg avgårde. Jeg har valgt å gå en vei, og jeg vet at jeg kan klare det. Jeg mistenker at min frykt for å feile, for å angre er den avgjørende faktoren til alt dette. Jeg vet at jeg vil jobbe i den gule bilen, jeg vet at jeg vil ha et yrke jeg verdsetter høyt. Jeg vet at jeg vil være stolt den dagen jeg har bidratt til at et medmenneske kan fortsette livet, til tross for alle odds i mot. Jeg vet at jeg hadde vært stolt i den røde uniformen, og jeg vet at jeg ville vokst på alle tenkelige måter. Jeg er redd. Jeg er redd for at jeg ikke skal lykkes, jeg er redd for alle disse følelsene jeg føler nå. Jeg er redd for å ikke føle meg lykkelig, at jeg for alltid skal føle at jeg ikke lever livet slik jeg vil. Dette vet jeg ikke før jeg har prøvd, og sett det økonomiske...  jeg tar opp lån om jeg må, jeg skal fullføre skoleåret, og jeg skal sitte på denne tiden neste år med en plan for neste etappe. Om neste etappe innebærer læretid eller opphold i utlandet, det vil tiden vise - jeg skal ihvertfall ta noen pust i bakken nå, og gjøre det jeg kan for å mestre utfordringene som kommer.

Jeg velger å stole på kjæresten min, på de jeg i dag har rundt meg som aktivt viser meg at jeg betyr noe - at de vil jeg skal lykkes. Det er disse jeg må bruke tiden min på, det er disse jeg må inkludere i mine handlinger og min tankegang, ikke disse som slenger med leppa og gjør meg mer stressa. 

#følelser #hverdag #stress #psykiskhelse #helse #skole #blogg #livsstilsblogg #livsstil #mot #håp #inspirasjon #tro #utfordring #livet #liv #følelser #tanker #tanke #tenke

INGEN SKOLE

Ja, hva skal en si? At jeg har brutt skolegangen min tidligere gjør vel ikke at de rundt meg har noe særlig tro på meg og mitt, og hvem kan klandre dem for det? Hva har jeg oppnådd i livet mitt? Det er lite, og jeg forstår jo at det er vanskelig for familie og venner og se på meg som noe annet enn en beiler. Uansett, jeg antar at få tenker på hva som ligger bak, og uten at jeg skal sette meg selv i en offer-rolle, så vil jeg si at jeg har et utgangspunkt få av de rundt meg har, og med det "rettferdiggjør" jeg det faktum at jeg nå henger litt igjen. 

Jeg har lenge tenkt på hva jeg skal gjøre. Skal jeg gå skolen, satse på at det løser seg med det økonomiske og stresse dette året? Skal jeg bryte, selge bøkene mine og heller melde meg på PT-kurs i utlandet? Ja, for det er vel det jeg vil. Jeg vil jobbe med mennesker, jeg vil jobbe med det som interesserer meg og jeg ønsker jo aller helst å drive for meg selv. At jeg ser opp til disse personene som i dag driver suksessfulle firmaer, som jobber hardt for å oppnå personlige mål - det er disse jeg ser opp til.  Jeg har jo lyst å starte for meg selv, hjelpe mennesker og styre dagene mine selv. Jeg vil jobbe med noe som ikke nødvendigvis føles som jobb. Jeg vil jobbe med noe jeg ikke føler jeg trenger en pause fra hver uke, men som jeg helst ikke vil ta ferie fra. 

Tankene mine flyr, og jeg tenker at jeg kanskje gjør lurt i å nå gå skolen som planlagt, satse på alt løser seg. Etter skolegangen kan jeg evt. ta PT-studiene og dra godt nytte av det jeg lærer på skolen dette året. Spørsmålet er da; hva gjør jeg med læretiden?

Å gå den retningen jeg nå har valgt vil koste meg mye penger. Ikke bare må jeg betale 35 000 for skolen, men jeg er også nødt til å betale for førerkort på liten lastebil og det som følger med her. Utdanningen vil med andre koste utrolig mye mer enn nødvendig, og det gjør at det føles surt og håpløst. Er jeg så sikker på at jeg vil jobbe med ambulanse, at jeg ønsker å bruke alle disse pengene på dette? Eller skal jeg betale 30 000 for en utdannelse jeg kan bruke på kryss og tvers av landegrenser? Som gjør at jeg kan styre min egen hverdag og jobbe for meg selv? Bygge mitt eget firma? 

Det som dog skremmer meg fra å ta PT-utdannelsen er det faktum at det er helt sinnsykt mange PT-er der ute, og de er dyktige! Det vil ta lang tid å bygge opp seg selv, og det er konkurranse blant alle personlige trenere. Det vil kreve mye av meg, men samtidig føler jeg at det er mer riktig. Dessuten vet jeg at også Patrick ønsker å ta disse studiene med meg, og vil flytte med meg utenlands. Jeg vet at dette er noe vi kunne gjort sammen, evt. hver for oss, men likevel støttet hverandre. Jeg vet at dette er noe vi kunne blitt rågode på, og derfor har jegs å lyst å satse på det som føles mer riktig. Selvfølgelig er ambulanse spennende, krevende og alt det - men er det noe for meg? Er jeg virkelig en person som egner seg å jobbe i den gule bilen, vil jeg trives med det når turnusarbeid i bunn og grunn ikke er det jeg vil? 

Selvfølgelig er det flere som sier at jeg ikke skal droppe skolen, at jeg nå skal gå for det jeg har sagt, men samtidig lurer jeg på om de vet hvem jeg er? 
Kanskje ambulanse var noe jeg synes var spennende fordi jeg hadde en fin praksis? Jeg vet ikke, men det faktum at jeg nå kan betale skolen 800kr i administrasjonsgebyr og dermed melde meg på PT-utdannelse med engang gjør at det frister stadig mer. Nå starter jeg på skolen til Mandag, og gudene vet hva jeg sitter med av følelser etter den dagen..  jeg vet bare at jeg blir sykt stressa av det tankekjøret her! Kanskje det faktum at jeg tenker så mye og har så mye fokus på PT-utdannelsen bør si sitt? Kanskje det betyr at det frister mer enn ambulansen? 

Men så er det frykten for å angre da...  det er faktisk det eneste som holder meg igjen fra å bytte retning. Igjen. 

#PT #utdanning #skole #karriere #personlig #tanker #meninger #hverdag #frykt #skepsis #motivasjon #usikkerhet #helse #jobb

TOM OG VENTENDE

Jeg er helt tom, jeg. Har ingenting å skrive. Jeg har forsøkt å skrive et innlegg flere ganger nå, men jeg har ingen idé om hva det skal handle om, hva jeg skal skrive. Hvordan skal jeg ordlegge meg? Hva er det jeg ønsker å få ut? Oppdaterer jeg bare fordi jeg føler jeg må? Jeg vet ikke, men nå som jeg skriver disse setningene virker det lettere å skrive - sikkert fordi jeg nå skriver ut følelsene. Det er som regel de innleggene jeg gjør det best i, det er de innleggene jeg har flest av på bloggen. Det er innleggene med følelser i som har gitt meg noe, som har skapt reaksjoner og som har gitt meg tilbakemeldinger fra flere. Med engang en er personlig blir det mer ekte, og jeg vil jo ikke være noe annet. Ekte. 

Nå om dagen er nok skrivelysten litt opp og ned, det er helt andre ting enn bloggen som egentlig opptar hodet mitt. Eller...  det skal sies at jeg tenker mye på bloggen, hva jeg vil dele og hva jeg vil oppnå med bloggen. Det jeg mener er at det er kroppen min som egentlig har tatt over om dagen. Jeg har mye vondt i hodet om dagen, jeg er svimmel og jeg er trøtt. Jeg kjenner at kroppen går på reservene, og denne helgen vet jeg ikke hvordan vil bli. Jeg skal sove hvertfall, jeg skal legge meg tidlig, og jeg skal sove. Jeg tror jeg nå kan ha godt av å fokusere på å la kroppen slappe av.  Jeg har sovet dårlig de siste ukene, og hva det kommer av er nok flere ting. Det er mye som skjer, og mye av det kan jeg ikke snakke om. Det er ikke alt som er klart for offentligheten ennå, og det er ikke sikkert det noen gang vil bli - jeg er spent på hva som vil skje. 

Jeg sjekker også mailen min flere ganger i timen, venter på mail fra XXL. Jeg får dårligere og dårligere følelse, men jeg kan virkelig ikke miste håpet. Jeg vil virkelig ha jobben, jeg vil virkelig jobbe som selger i XXL. Jeg er spent og nervøs, jeg er redd for avslag. Jeg er redd og lei meg, for jeg vil ikke ha avslaget. Det er kontraktskriving innen 30. August, og det er ikke mange dagene til! Jeg har min siste arbeidsdag i nåværende jobb 1. September, og det er nok noe som stresser meg helt enorm, for tanken på å bli sittende uten jobb ødelegger meg.  Det er nesten som om jeg angrer på at jeg sluttet i jobben som vekter, til tross for at det gjorde meg dårlig på alle mulige måter. 

Jeg kan ikke annet enn å holde motet oppe, se etter løsninger etter hvert og satse på det beste. Om det verste skulle skje finner jeg nok en løsning på det og. Det er bare så utenkelig at jeg ikke skal ha en jobb etter å jobbet så hardt for å komme meg dit jeg var. Jeg fungerer ikke om dagen, jeg er bare tom. Jeg er bare en fjern person som vandrer rundt. Jeg venter, men jeg vet ikke hva jeg venter på. 

 

#helse #jobb #vente #hverdag #tanker #motivasjon #håp #mot #tro

"HVA OM DET IKKE LØSER SEG?"

Jeg føler det er feil at jeg nå i den alderen jeg er, fortsatt ikke har noen ferdig utdanning, at jeg fortsatt ikke er helt sikker på hva jeg vil og at jeg fortsatt føler jeg har mye å lære og oppleve. Jeg føler ikke jeg har levd livet mitt, livet har på en måte ikke startet - likevel må jeg leve opp til visse forventninger og standarder.

Jeg føler aldri jeg hadde noen ungdomstid, en tid der jeg skulle utvikle meg og finne ut av hvem og hva jeg er. Den tiden ble byttet ut med oppgaver og et ansvar jeg i bunn og grunn aldri skulle ha, og det føler jeg har ødelagt mer enn jeg i første omgang trodde. Det henger så med meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg vekk fra det. Det er så mye feil i å føle seg så mye eldre enn man faktisk er, men samtidig føle at en først nå lever som en tenåring. 

Jeg står bak en kasse i butikken jeg har jobbet i en god stund, jeg er godt kjent med de fleste produktene og mange av kundene kjenner meg igjen. Hver dag står jeg bak her, om jeg ikke plasserer ut varer som nylig er ankommet. Jeg sørger for å hjelpe det jeg kan, med det jeg kan - til alle som kommer inn. Uansett hvordan jeg føler meg gjør jeg mitt beste, om jeg er aldri så trøtt og sliten. I dag er en slik dag. En dag der jeg er svimmel, trøtt og gråteferdig.  Jeg er så håpløst fortapt i mine egne tanker, og jeg prøver alt jeg kan å ikke la meg selv grave meg ned i disse tankene. Jeg forsøker å holde hodet oppe, tenke at det løser seg med tiden - det gjør alltid det. Jeg kan ikke alltid gå å føle meg håpløs, og jeg kan ikke alltid ha det slik som nå.  Eller? Uansett, jeg må holde på fasaden, ingen av kundene må se at jeg ikke har det bra om dagen. "Ha en fin dag!", sier jeg - alltid, før kunden går ut av butikken.  Hvorfor jeg sier det er ikke godt å si, men jeg mistenker at det kan være fordi jeg selv ønsker meg en fin dag. 

Jeg tenker så mye at jeg blir liggende våken om nettene, jeg tenker på fremtiden, tenker på alt som nå går i mot meg. Det er vanskelig å holde på den positive tankegangen, det er vanskelig å sette pris på det jeg har rundt meg. Det er vanskelig å tenke at dette løser seg, det er vanskelig å tro at jeg i det hele tatt kan noe. Jeg vet jeg kan, jeg vet det løser seg. "Hva om det ikke løser seg denne gangen da?" - det er hva som stadig gir meg en trøkk. Det er spørsmålet som går på repeat gjennom hele dagen, natta og stort sett hele døgnet. "Hva om det ikke løser seg?".  Jeg må forberede meg på det verst tenkelige, jeg må forberede meg på å sitte med ingenting, forberede meg på stress, mas og en haug av dårlige følelser. Det har jeg gjort før, lenge - likevel virker det så fjernt.  Jeg har liksom glemt hvordan det er å være her jeg er nå, for det var ikke hit jeg skulle.  Er det rart humøret svinger, når jeg føler alt går i mot meg, men samtidig skal være der for andre? Er det rart jeg blir skuffet, når personer som sier de støtter meg, ikke er der for meg? Er det rart jeg blir lei meg, når personer som står meg nærmest, kaster spydig kommentarer for å få ut egen frustrasjon? Dette gjelder på langt nær alle, men enkelte. 

Det skjer så mye, men samtidig skjer det i grunn ingenting mer enn vanlig. Jeg venter fortsatt på svar fra XXL, det gjør meg så stresset at jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Akkurat nå føles det som om alt vil løse seg bare jeg får den jobben. Bare jeg får den jobben kan jeg senke skuldrene, jobbe i en jobb jeg vet jeg vil trives i og leve livet mitt igjen. Får jeg den jobben vil jeg bli tilnærmet lykkelig, og jeg kan være stolt av valgene jeg har tatt, valgene om å stole på meg selv og mine ferdigheter. Hva om jeg ikke får jobben da? Ja, da vet jeg faktisk ikke hva jeg gjør. Da vil jeg bli så skuffet, jeg vil bli sønderknust - for akkurat nå er det alt jeg vil! Jeg vil bare ha den jobben og gi alt jeg har i den, vise hva jeg er god for - hva jeg kan. 

Jeg har kommet meg bort hjemmefra, bort fra den negative energien som har festet seg i veggene hjemme. Etter så mange år med negativ stemning i huset finner jeg det naturlig at det sitter i veggene. Jeg orker ikke være der, jeg kan ikke være et sted som tapper meg for energi. Ikke nå. Jeg har heldigvis en svært snill svigermor som lar meg få bo hos henne og gutta. Jeg trives på Lørenskog, det er et sted jeg er ukjent - ingen kjenner meg, og jeg kan liksom bare legge fra meg Jessheim og alt det innebærer. Ikke minst kjenner jeg at de jeg er omringet av er glad i meg, at de setter pris på at jeg er der.  Jeg kan ikke annet enn å være takknemlig for å ha møtt disse menneskene. 

#familie #kjærlighet #tanker #personlig #helse #deppa #deprimert #psykiskhelse #Lørenskog #jessheim #ungdom #hverdag #voksenlivet

VURDERTE Å TA MITT EGET LIV

Nå i disse skoledagene er det mange følelser ute å løper, det er mange forventninger. Vi har alle hver våre utgangspunkt, hver vår livsstil og hver våre omgivelser som er viktigte faktorer på hvordan skoledagene vil være. Dette innlegget er et innlegg skrevet i frustrasjon, og jeg finner det svært aktuelt i disse dagene. 

Jeg MÅ få ut frustrasjon.. Jeg blir så vanvittig provosert av debatten om den nye fraværsregelen på skolen. Det er flere årsaker til at jeg blir provosert men hovedgrunnen må nok være at det står en gjeng middelaldrende menn som tydelig ikke vet hva de snakker om.

En av de presterer å si at "alle lærer best i samråd med en lærer", "alle arbeidsgivere er av den art at er du borte fra jobb stiller du sterkere til å miste stillingen", det går rett og slett i at alle mennesker er like og skal behandles deretter. Hva skjedde med "mennesker som enkeltindivider"?
Det sies at holdningene til elevene er laber, elevene må skjerpe seg og møte opp på skolen slik at de ikke ødelegger for lærere, andre elever etc., om ikke er det dårlig gjort å ta opp en skoleplass om en ikke har planer om å møte opp slik en er pliktig til. Dette gjelder jo ikke på langt nær alle.

Jeg tenker automatisk tilbake til min tid på videregående skole, jeg hadde planene klare og skulle gå tre år studiespesialisering på Nannestad VGS. Samme året, rett før skolestart faller verden min sammen av flere grunner. Jeg blir som seksten år gammel mer eller mindre ansvarlig for helsen til min egen mor som på den tiden gikk gjennom mange utfordringer de fleste av mine venner her inne ikke kan forestille seg. Jeg gikk daglig å bekymret meg for både søster, mor, far og meg selv. Jeg følte meg ikke bra i det hele tatt og sov ikke om natten. Jeg visste ikke om jeg ville våkne og få vite at en av mine nærmeste ikke var blant oss lenger. Likevel møtte jeg opp på skolen, ble ikke inkludert da jeg var en lukket elev, en depressiv elev og en elev som ikke deltok aktivt i timene. Til slutt ble det ytterligere mer hva angår personlige utfordringer, det resulterte i et stadig økende fravær på skolen.

Jeg tok kontakt med helsesøster, jeg satt på kontoret hennes opp til flere ganger i uka og forklarte alt rett ut, så godt jeg kunne. Jeg husker jeg én gang sa til henne at jeg var så sliten at jeg nå vurderte å ta mitt eget liv. Det var første gangen av mange der dette ble nevnt for en fagperson. Det ble aldri gjort noe. 
Jeg hadde gått ett år på skolen, jeg var i gang med 2. året. Hun sa jeg kunne sitte med henne denne skoletimen. Vi skulle ha prøve i samfunnsfag. Jeg hadde ikke lest og hadde ingen anelse om hva vi hadde gått gjennom til tross for at jeg hadde vært i timene. Fysisk var jeg på plass, mentalt var jeg nok aldri tilstede.

Jeg fikk karakter 1 på praktisk naturfageksamen, jeg gråt på skolen, jeg satt stort sett alene og gjemte meg i gangene. Oppsøkte sjeldent kontakt med hverken lærer eller elever, men jeg vet de så meg.

Alt dette er et resultat av en samling hendelser, opplevelser og situasjoner som jeg hverken ønsket eller visste skulle komme. Jeg visste ikke at jeg skulle få mer fravær enn fremmøte på skolen. Jeg planla ikke strykkarakter i samtlige fag, snarere tvert i mot. Jeg planla ikke å legge mitt eget liv på hylla til fordel for andre. Jeg så ikke for meg varselbrevene, jeg så ikke for meg anmerkninger for skulk som var fravær forårsaket av suicidale tanker og planlegging. 
Jeg så aldri for meg at jeg skulle ha behov for lærere som tok meg inn til møter, jeg så ikke for meg behovet for samtale med kontaktlærer om fravær, lite aktivitet og medvirkning i skolen.. men så kom jo aldri noe av det heller. Ingen lærer som spurte hvorfor ting var som det var. Ingen lærer som tok meg til siden for å snakke med meg. Ingen lærer som reagerte på at jeg var bleik og så sliten ut. Ingen lærer eller person som forklarte hvordan jeg lå an, men varselbrevene, med signaturen til lærerne, lå i postkassa hver uke til jeg endte med å droppe ut..

De presterer å si at denne regelen skal hjelpe elevene med å ta konsekvenser av valgene man gjør. Men jeg for min del føler jeg ikke gjorde noe annet enn å ta de negative konsekvensene. Hva med å heller fordele elevene i mindre grupper, sørge for at lærerne har mulighet til å følge opp slik de skal? Hva med å skape tillit mellom fagperson og elev fremfor et forhold der lærere ikke engang har tid til å forklare samme tingene mer enn én gang?

Jeg er heldig, jeg gjorde mine valg og endte til slutt opp på Jessheim VGS et par år senere, helsefaglinja med toppkarakterer. Takket være en umåtelig dyktig kontaktlærer og faglærere, samt en klassefordeling med færre elever og bedre samhold/kommunikasjon mellom elev og lærere. De så meg. De var interessert i meg som enkeltelev. De tok hensyn til utfordringer hver enkelt elev hadde.

Fraværsregelen har ikke en dritt å si dersom det ikke blir gjort tiltak for å øke trivsel osv. Ja, motivasjon for lærdom er én ting- det ér dumt å søke skole om en ikke har planer om å møte opp, men enkelte prøver jaggu alt de kan, men blir ikke hørt når de ber om hjelp. Og nei - arbeidslivet er langt i fra så strengt som det skolelivet er. Jeg har til dags dato ikke møtt en arbeidsgiver som ikke er villig til å høre på arbeidstaker, tilrettelegging ved behov etc. så hvilken verden lever disse mannfolka i som påstår at alle arbeidsgivere jobber ut fra denne fraværsregelen og at dersom du ikke klarer skolen så har du ingenting i jobb å gjøre? Idioter. Nei, vi er ikke alle like. Ikke alle lærer best i samråd med en lærer.. jeg har ikke lært alt jeg har innabords fordi jeg har sitti i klasserommet. Det meste har jeg har lært av å være ute i arbeid, gått gjennom mine utfordringer og tatt lærdom fra opplevelser/hendelser vi aldri har hatt om på skolen.

#psykiskhelse #helse #skole #hverdag #skoletjenesten #helsenorge #dusåmeg #såmeg #lærer #elev #samarbeid #helsevesen #selvmord #hverdag #karakterer #student #tillit #samhold #kommunikasjon #fraværsregelen #fraværsregel #fravær #samfunn #personlig #politikk #utdanning #karriere #skepsis #familie 

JEG ER I GANG

God morgen, god formiddag - god dag! 

Da er helgen over, Mandagen er i full gang og jeg har min siste Mandag på jobben. Tenk det, at jeg har min siste uke på min nåværende jobb og det er jaggu rart! Det er likevel ganske godt å tenke på, for det skal bli godt med miljøforandring, og for alt jeg vet kan det hende at alt dette skjer av den enkle grunn at jeg skal utvikle meg på andre arenaer enn der jeg er nå. Jeg tenker at det som skremmer meg mest er forandringene i rutinene mine. Med ny jobb fører det med seg nye rutiner og ny turnus, og dette tar gjerne litt tid å sette seg inn i. Jeg er ikke så glad i forandringer, jeg blir stort sett litt ekstra stresset og redd for å gjøre feil. Sånn er jeg, det har mye å gjøre med "flink-pike"-syndromet jeg har skrevet om før. Jeg skal helst kunne alt og være ferdig utlært allerede før jeg har satt i gang med opplæringsvakter osv., så jeg får bare gå inn i de oppgavene som venter meg med åpent sinn og håpe at det er nok å bare være meg - jeg kan jo faktisk ikke gjøre noe mer enn mitt beste. 

Som vanlig startet jeg dagen med en gåtur. Jeg har begynt å gå morgenturen før frokost, slik jeg gjorde tidligere - på den måten føler jeg frokosten smaker bedre! Nå som det begynner å bli kjøligere ute merker jeg også at tiden for te er tilbake, og i dag hadde jeg med termokoppen min med te på tur. Det er jo faktisk frostrøyk ute nå! Det at det begynner å bli kjøligere ute gjør meg absolutt ingenting, det er bare fint. Jeg er stort sett grisetrøtt når jeg beveger meg ut på tur, men ved endt tur er jeg relativt våken og kroppen har kommet igang, om vinteren er dette ennå bedre da den friske luften åpner alt som heter lunger - det er deilig og jeg anbefaler absolutt alle å starte dagen med en halvtime - tre kvarter bevegelse før jobb/skole. 

Etter jobb i dag venter trening og det gleder jeg meg stort til! Jeg starter nemlig på nytt treningsopplegg i dag - det bringer også med seg mye nytt for meg hva angår rutiner og tankegang - mer om det senere! 

Ha en fin dag, alle sammen!

 

#jobb #trening #powerwalk #hverdag #rutiner #motivasjon #dedikasjon #inspirasjon #nyuke #nystart #glede #spent #spenning #fremtid 

NY HUND I HUS

Denne helgen har jeg faktisk gjort svært lite fornuftig. Jeg har brukt helgen på Mac-en, og jeg har skrevet. Det er deilig, bare slappe av og ikke gjøre noe som helst. Sånn sett er jeg veldig glad jeg har en gamer-kjæreste, for det er ingen problem å sitte på hver sin maskin og drive med hver våre ting. Vi gjør ikke dette hver helg altså, men som alle andre er det nødvendig å lade opp, og da er det greit å benytte seg av de metoder en føler passer.  Spesielt nå som det skjer mye rundt meg. 

Det har jo ikke bare blitt stillesitting, vi har gått ganske mye også. Vi har gått turer på opp til 2 timer, og det er deilig! Det begynner å bli høst ute, jeg merker det både på omgivelsene, luften og ikke minst pusten. Når været varierer som det gjør nå blir det lummert ute, og da pakker det seg også i pusten - da setter jeg stor pris på astmamedisin! Turene har blitt tilbrakt sammen med Sammy, som har flyttet inn denne helgen. Jeg har passet han for et par her på Jessheim, som jeg aldri har møtt før nå denne helgen. De kontaktet meg for å ha pass til Sammy, og det har gitt meg stor glede. Det har vært veldig rart for meg å ha hund i hus igjen, og veldig godt. Samtidig har jeg faktisk hatt dårlig samvittighet, for jeg føler jeg har byttet ut Hunter. Jeg skulle aller helst hatt Hunter hos meg fortsatt, men jeg må bare gjøre det beste ut av hele situasjonen. Om jeg kan hjelpe noen med å passe hund, sørge for at hunden deres er trygg og har det bra, så kan jeg jo ikke be om noe bedre plaster på såret. Jeg merker at energinivået mitt har vært stigende denne helgen, det hjelper å ha en hund rundt meg - som jeg har ansvaret for. I og med at tiden ikke strekker til, og jeg ikke kan skaffe meg en hund på fast basis, er det fint å ha en midlertidig turkamerat. 

 

#hund #hverdag #helg #tur #trening #friluft #glede #avslapning #ladeopp #foto #terapi #hunderbest #jessheim #nordbytjernet #hundepass 

UKA SOM GIKK #3

UKA'S HØYDEPUNKT:
Ukas høydepunkt er nok besøket av Sammy. Det er fint å ha hund i hus, og det er fint å kunne ha ansvaret for en hund igjen. Jeg blir så mye mer motivert av det, av en eller annen grunn. Jeg føler meg mer hel og føler faktisk at hverdagen gir meg noe. Det kan jo ha noe med at jeg alltid har hatt hund rundt meg, og det blir rett og slett uvanlig for meg å ikke ha en hund å trene, mate og stelle. 

UKA'S FOKUS:
Ukas fokus har liggi på å finne meg ny jobb, og nå på Tirsdag skal jeg jaggu i et nytt jobbintervju. Jeg håper virkelig at jeg klarer å ro det i land, for jeg vil ha jobben på XXL - det passer meg så sinnsykt bra og jeg vet jeg ville gledet meg til å dra på jobb. Fokuset har altså vært å holde motet oppe, og komme meg ut av komfortsonen i form av å ta telefoner og møte mennesker, hvilket jeg ikke er så flink til. 

UKA'S BILDER:
Det har blitt lite bilder denne uka, men under turen i dag fikk Patrick låne kameraet og knipset et bilde av meg jeg ble svært fornøyd med. Så denne gangen er jeg egosentrisk og legger ut et bilde av meg selv. Er han ikke flink til å ta bilder da!?  

UKA'S MUSIKK:
Jeg må innrømme at jeg sliter med å fylle ut dette punktet, for jeg har hørt på mye av den samme musikken som jeg hørte på forrige uke. Lite variasjon her i gården altså, men de eneste sangene jeg kan komme på er disse tre: 
Ingen superbra sanger, men det er de som har føyd seg inn i min hverdag denne uka. 

Linda Vidala feat. KingSkurkOne - Bængshot
Miley Cyrus - Younger Now
Justin Bieber - Friends 


UKA'S INNLEGG:
Jeg har skrevet flere innlegg denne uka som har fått lesertallene til å stige betraktelig, som tydelig har fanget fokuset til dere lesere. Innlegget som dog fanget flest må være innlegget der jeg deler nyheten om at jeg fikk skoleplass. Dette er jo en nyhet de rundt meg allerede har visst en stund, men jeg merker at spenningen øker etter hvert som jeg nærmer meg, og nå er det ikke mer enn en ukes tid før jeg har min første skoledag. Mange ønsket meg lykke til, gratulerte meg og ser frem til å høre hvordan det går.  Det gjør jeg og! 

UKAS UTFORDRING:
Holde motivasjonen oppe har vært vanskelig, jeg har ingen motivasjon til å dra på jobb og det er tungt å stå opp morgenen. Det er kjedelig når en ikke trives på jobb, det blir vanskelig å komme seg avgårde og her merker jeg at det er rutiner som holder meg igang. Jeg har slitt med å stå opp om morgenen og holde rutinene mine i gang, men det føles feil å ikke opprettholde rutinene, så det har gått greit likevel. Det har også vært en liten utfordring å holde humøret oppe, men det har gått fint - det har tross alt skjedd ganske mye bra også ;-) 

TANKER OM NESTE UKE:
Uka som kommer nå skal bli bra, det er siste uka uten skole - det er siste uka mi på Life. Det er spennende, og jeg tror uka vil gå fort med tanke på alle nervene jeg har. Jeg skal ut av komfortsonen denne uka også, og det blir spennende å se om jeg får jobben på XXL, det får jeg nemlig vite innen Fredag! Gud bedre jeg er spent! 

#jobb #fremtid #musikk #foto #utfordring #hverdag #glede #smil #spent #motivasjon #fokus #høydepunkt #planer #hund #inspirasjon 

SPEKULASJONER RUNDT KJÆRESTEN MIN

Innlegget i går var preget av mange følelser, og siden bloggen er mitt sted å tømme hodet, blir det til at det deles her - på åpent forum. Enkelte leser utelukkende overskrifter og baserer sine meninger/tolkninger ut fra den. Andre leser innlegget, men skjønner ikke hva som blir sagt. Det skjer, og derfor velger jeg å skrive dette innlegget for å avkrefte enkelte ting:

Ingen skal få tro at jeg bevisst har gått inn for å gjøre ei annen ille til mote ved å røre kjæresten hennes.  Ingen skal tro at jeg bevisst var delaktig i utroskap. Jeg er i mot utroskap, jeg bare fikser det ikke - og hadde jeg visst hva denne personen holdt på med hadde jeg mest sannsynlig flippa. Det som er blitt gjort er helt i mot meg og mine verdier, og derfor ville jeg aldri rørt noen annens kjæreste. Jeg fikk beskjed om at personen det gjelder ikke var i noen forhold, og jeg var i en periode med fokus på å komme meg ut av komfortsonen. Dette fokuset gjorde det lett å finne unnskyldninger, og dytte vekk de dårlige vibbene jeg fikk.  Det ansvaret her legger jeg fullt og helt på personen som gikk bak ryggen på sin kjære. 

Til de av dere som måtte tro det er snakk om Patrick; det er feil. Han er uskyldig. Dette skjedde før vi ble sammen, men i og med at han var min beste venn på den tiden vet han likevel alt om situasjonen. Patrick gjør ikke annet enn å behandle meg meget bra. Det kan forsåvidt også leses i slutten av innlegget, for de som leste alt. Jeg skriver at jeg er i et forhold jeg stortrives i, og jeg akter å gjøre det jeg kan for å være best mulig for Patrick. Noe annet kan jeg ikke gjøre. Noe annet vil jeg ikke gjøre! Jeg har vært i forhold der jeg absolutt ikke har følt meg bra, jeg har ikke trivdes, det gjør jeg nå.  Jeg er sammen med en jeg er genuint glad i, og som jeg stoler på - jeg vil ikke for alt i verden miste det. Patrick gjør meg bra, og vi har det fint. 

Jeg fikk også kommentarer og meldinger som henviser til min ekskjæreste; det er heller ikke hun det er snakk om. Jeg har ingenting med min ekskjæreste å gjøre, og det gir meg overhodet ingenting å skrive om hun på noen som helst måte. Så, til de av dere som har spurt; Nei, det handler ikke om min ekskjæreste. Så er vi ferdig med spekuleringen der ;-) 

Situasjonen det er snakk om er for lengst ferdig, jeg har ingen hensikt i å hverken ta opp igjen kontakt med vedkommende eller være en del av noe drama der. Kjæresten har dog funnet ut av dette den siste tiden, og derav har også temaet blitt tatt opp igjen. Jeg tok kontakt med hun som var i et forhold med personen det gjelder, og derav ble innlegget skrevet. Det er 100% basert på mine følelser og tanker, ingenting annet. Dette er noe personen selv har brakt på seg og sitt, og jeg får ikke gjort mer enn jeg har. Jeg har snakket med hun som ble behandlet dårlig - jeg har beklaget meg, mer kan jeg ikke gjøre. 

#forhold #utroskap #tillit #respekt #hverdag

DU VAR UTRO

Dette innlegget vet jeg ikke hvordan jeg vil skrive, eller om det er spesielt intelligent av meg å legge ut, men det blir lagt ut og hva som skjer videre (om det i det hele tatt skjer noe), får bare skje. Se på det som et åpent brev, og den det gjelder vil vel mest sannsynlig kjenne seg igjen. Om vedkommende i det hele tatt leser innlegget.  Så; 

Jeg tar meg selv i å fundere over oppførselen din, jeg lurer på hva som får et voksent menneske til å behandle andre på den måten du gjorde. For meg fremstod du som en hyggelig person, du virket oppegående og fornuftig - mest sannsynlig var det nettopp dette som gjorde at jeg skulle drite meg så loddrett ut. Eller, er det egentlig jeg som har driti meg ut? At jeg føler jeg har driti meg ut og gjort meg selv til narr er kanskje ingen uvanlig følelse sett situasjonen i sin helhet. At jeg lot meg bli kjent med deg, møte deg og gi av meg selv på de måtene jeg gjorde - det er jeg vel kanskje ikke alene om å ha gjort? Jeg mener, når man går godt overens med noen, så er vel det hva en anser som "normalt" i disse dager? 

Jeg tar meg selv i å fundere over hvordan livet ditt er, hvordan fungerer det? Har du mange venner rundt deg? Og ved begrepet 'venner' tenker jeg da lojale personer som kjenner deg, ikke den du utgir deg for å være. Vet disse at du, mens du hadde kjæreste, sjekket opp yngre jenter utenfor din omgangskrets? Vet de at du, mens kjæresten din satt hjemme, dro på tur med ei du hadde lurt ens æren for å ødelegge det jeg liker å kalle selvrespekt? Om de visste; var det noen som forsøkte å snakke fornuft til deg? Jo, for jeg følte du lurte meg, og jeg er nok muligens en smule bitter. Kanskje mer skuffet, ikke nødvendigvis så skuffet over deg, men meg selv. Jeg er skuffet over meg selv, som lot meg lure av en som tydelig ikke eier et snev av den fornuftige og oppegående tankegangen jeg likte så godt. 

Jada, nå har du jo sendt meg en melding der du ber meg ikke snakke til deg eller ha noe med deg å gjøre, for du har nå fortalt kjæresten din hva som skjedde den helgen i Juni. Du har beklaget deg i denne meldingen og har nevnt at du aldri hadde til hensikt å være respektløs hverken mot meg eller kjæresten din, men igjen; jeg tar meg i å fundere. Hva var egentlig hensikten din?  Du sier du beklager om jeg føler meg dårlig, og at du håper jeg i mitt forhold velger å se bort fra dine feiltrinn. Altså..  feiltrinn? Du gikk ganske bevisst inn for å smøre meg (og sikkert de andre jentene du var med) med diverse komplimenter, løgner og det som var - jada, jeg vet jo også nå at du løy til meg om at du ikke var i et forpliktet forhold. Alt dette gjorde du samtidig som du presterte å snakke nedlatende om "frøkna" som du kalte henne, kjæresten din. 

Jeg har aldri hatt noen interesse av å ødelegge noens forhold, og hadde jeg visst alt det jeg vet i dag hadde ting vært helt annerledes. Jeg hadde aldri holdt den turen hemmelig for kjæresten din, slik du ba meg om. Jeg hadde sendt hun den meldingen jeg hadde lyst å sende henne mens jeg var på vei til jobb. Den meldingen jeg skrev og slettet om hverandre, flere ganger. Jeg hadde forklart henne hele greia, istedenfor å la meg lure og tro at det som skjedde var greit. Når jeg tenker meg om hadde aldri turen skjedd i første omgang! Nå slipper jeg jo det, du har jo selv vært ærlig mot henne, etter hva jeg kan tolke ut fra meldingen din.

Altså, at noe har skjedd er det ingen tvil om. Jeg har snakket med henne, og jeg har forklart min side av saken, hun vet hva du har sagt og hva du har gjort. Jeg fortalte henne alt det du selv ikke fortalte. Mulig du har unnlatt å fortelle, i et håp om å redde eget skinn - ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg sitter igjen med dårlig samvittighet, skam og alt som kan være.  Hva sitter du igjen med nå? Den selvtilliten du brukte så mye energi på å 'booste', er den fortsatt tilstede? Føler du deg bra? Var det verdt det? Hvordan er det å nå sitte å se på at alt du hadde, er borte? 

Jeg håper for all del at du har lært, at du kommer deg ut av den dritten du drev med. At du er ferdig med å drite på følelsene til andre - at du omsider klarer å få respekten for deg selv tilbake.  Jeg håper at forholdet deres går fint, at dere finner ut av det, selv om kjæresten din virkelig har all grunn i verden til å ikke stole på deg. 

Jeg takker for lykkeønskningene du gav meg, de trengs i grunn ikke. Jeg har ingen tro på at lykke og flaks er det som skal til for at jeg skal ha et bra liv. Det er ikke det som skal til for at jeg skal ha respekt for andre. Jeg mener en selv er ansvarlig for egne handlinger, og da også konsekvensene som følger. Jeg er i et forhold jeg stortrives i, og jeg akter å gjøre mitt beste for å behandle partneren min med den respekten du åpenbart ikke har for din. 

#forhold #personlig #tillitt #utroskap #kjærlighet #tanker #hverdag #respekt 

JEG FLYTTER UTENLANDS

For en haug av tanker og følelser jeg har om dagen! 

Jeg føler jeg i all hovedsak greier meg fint, jeg er straks klar for skolestart, det gjenstår bare å få samlet alt jeg trenger på én plass, og mulig jeg også trenger en ny sekk. Jeg er så nervøs for skolestart, men også veldig spent. Jeg gruer meg ikke nødvendigvis så mye til skole-delen, men det sosiale. Jeg er ikke så flink når det kommer til det sosiale, føler meg som regel ganske liten i forhold til de jeg omgås med - uavhengig av hvem. Jeg tenker også en del på denne jobbsituasjonen sammen med skolegangen. Jeg setter store krav til meg selv, og allerede er jeg innstilt på å gjøre det best mulig på skolen - jeg ønsker virkelig de beste karakterene, og jeg ønsker virkelig å lære mest mulig. Det at jeg ikke får meg en fulltidsstilling er kanskje like greit, med tanke på at jeg da får mer tid til å lese. Problemet med å jobbe lite vil være det økonomiske, jeg må ha penger til å betale skolen og mine andre utgifter. At det ordner seg på et vis tviler jeg ikke på, men mulig jeg lar meg stresse likevel? 

I går spurte Patrick om jeg følte jeg var slem mot han. Sånn helt ut av det blå. Kanskje jeg er det? Kanskje jeg er for fokusert på meg og mitt, at jeg tar han for gitt? Jeg føler jo i grunn ikke det, men når man er i en boble er det som regel også vanskelig å oppfatte sine egne handlinger. Dessuten vil en aldri kunne oppfatte seg selv slik andre gjør. Jeg fikk nå beskjed om at jeg ikke er slem, men slike ting setter hodet mitt i kok, og jeg kan bli både stresset og deprimert av å overtenke slike spørsmål, "det ligger stort sett alltid noe bak slike spørsmål".

Jeg kjenner ellers at det å flytte utenlands frister mer og mer, jeg kjenner meg mett på det livet jeg har nå, det gir meg i bunn og grunn ingenting annet enn det vanlige. Jeg og Patrick har snakket om å flytte utenlands, og jeg føler i grunn på meg at det kommer til å skje. Jeg skal fullføre skolen, og etter det får nesten tiden bare vise hva som skjer. Jeg føler ikke jeg har levd livet ennå, mens andre reiser rundt, opplever og flesteparten av mine bekjente nå har stiftet familie. Jeg sitter igjen i fortiden, og jeg har ikke engang klart å finne ut av hva jeg vil før nå. Først nå går jeg for det jeg vil, og selv om det ikke er noen direkte skam, så føles det til tider jævelig tøft. Det bringer meg tilbake til følelsen av å være liten i forhold til alle andre, jeg føler at jeg ikke er like god eller flink som de rundt meg, jeg er bare en håpløs person. Det er jo ikke sånn, men ja...  dere vet, tankene tar overhånd til tider. 

Når det gjelder trening føler jeg det går min vei. Jeg har nå fokusert mer på maten jeg inntar, og jeg har blitt flinkere til å drikke vann. Jeg drikker vann til den store gullmedaljen og spiser mat som tydelig gjør kroppen min bra. Jeg er tilbake til mine gode rutiner, og det er vel kanskje det som gjør at jeg føler meg så bra som jeg gjør. Med god hjelp av Patrick klarer jeg å holde meg unna det meste av søtsaker, og jeg spiser riktig mat. Jeg "mealprepper" middagene mine, og dette har gjort det mye lettere for meg å faktisk spise fornuftig. Jeg kjenner at kroppen reagerer positivt og selvtilliten min øker betraktelig! Det føles deilig i disse tankefulle tider. 

Nå om dagen har jeg egentlig alt jeg trenger, derfor føles det feil å si at jeg ikke har det bra, for jeg har jo det! Jeg har en kjæreste jeg setter umåtelig stor pris på, jeg kunne ikke bedt om en mer støttende og snill kjæreste. Jeg har skoleplass og en lys fremtid - og jeg håper og tror jeg med tiden får en deltidsjobb ved siden av skole.  Jeg mistenker dog at savnet av å drive for meg selv, og styre dagene mine selv, er blitt for stort. Jeg antar at jeg ønsker meg mer fritid, jeg ønsker å utrette noe for min egen del - føle at jeg utvikler meg og lærer mer enn hva som står i en bok.  Jeg vil ut å oppleve, og helt ærlig; jeg er ganske sikker på at jeg etter endt skolegang vil flytte utenlands. Jeg vet jeg har sagt at ambulanse er det jeg vil jobbe med, og det er det virkelig. Det jeg tenker er at om jeg fortsatt føler på følelsene jeg gjør nå, etter å lagt bak meg skolen - ja, da blir jeg å flytte utenlands for en stund, og ta noen form for utdanning der.  Jeg vet jeg vil klare det, og at jeg vil lære - absolutt!

#skole #jobb #utdanning #trening #livsstil #motivasjon #inspirasjon #glede #livsstilsblogg #bloggno #nettavisen #fremtiden #helse #tanker #personlig #hverdag

YES! JEG KLARTE DET!

Hvem skulle tru jeg, som ikke har hatt troa på meg selv, skulle få lov å gå for drømmen?
Hvem skulle tru at jeg, som stadig får beskjed om at jeg setter for høye krav til meg selv, skulle få betalt for disse kravene?
Hvem skulle tru at hun som ikke turte gå ut av døra, skulle få jobbe med å hjelpe andre?

Det er litt av følelse når man åpner postkassa og ser at det ligger et brev fra fylkeskommunen der. Jeg forstår med engang hva det dreier seg om, men tar meg selv i å finne alle mulige slags unnskyldninger til at det ikke skal være det jeg tror. Da jeg omsider innser at det faktisk er det jeg tror, blir jeg nervøs og spent. Jeg blir først glad, i ekstase, faktisk. Glad for å endelig få svar på noe jeg har ventet på i lang tid. Så blir jeg redd og en smule lei meg, for tenk om jeg ikke får svaret jeg håper på?

Patrick leser brevet. Jeg snur ryggen til han og går unna, jeg vil ikke se ansiktet hans når han leser ? redd for å se et skuffet ansikt. Et ansikt som forteller meg at jeg ikke har fått et svar jeg ønsket.  Jeg snur meg tilbake, spør hva det står ? ?så, er jeg heldig, eller?? spør jeg.  Han smiler, og han spør om han kan få lese høyt.  Jeg kjenner at blodpumpa går hakket raskere, jeg begynner å smile og håpet stiger mye høyere enn det bør, forventningene skrus himmelhøyt. Samtidig som han smiler leser han "Vi tilbyr deg skoleplass ved...", jeg avbryter han med noe som virker som en blanding av grynt og bjeff, før jeg griner som en liten unge.  I løpet av 30 sekunder har jeg vært gjennom hele følelsesregisteret mitt, jeg har rukket å tenke negativt om meg selv og grave meg selv så langt ned, samtidig som jeg har prøvd å holde motet oppe og forberede meg på å ikke bli deprimert og skuffet. Jeg har faen døtte kommet meg inn på skole, og jeg skal studere ambulansefag.

28. August skal jeg møte opp på skolen for første gang, se hvem jeg skal gå i klasse med, møte lærerne og jeg skal starte min vei mot en jobb i gul bil, rød uniform og en hverdag med mer mening enn den har i dag.  Jeg har fått muligheten til å bruke mine egne erfaringer, min egen personlighet og min interesse for mennesker, kropp og miljø i en jobb jeg lenge ikke trodde jeg skulle klare å håndtere.

Om to uker har jeg min første skoledag.  Jeg er full av følelser, og jeg er nervøs som få! Det er mye som skal klaffe, som skal gå opp i min hverdag. I motsetning til tidligere har jeg nå troa, jeg har sommerfuglene i magen - jeg har motivasjonen. Den største drivkraften må være at jeg for en gangs skyld har trua på meg selv! Jeg setter så stor pris på hvor langt jeg har kommet, alt det arbeidet jeg har gjort, alt jeg har jobbet for og alt jeg har ofret for å komme meg hit.  Jeg er så sliten, men det gjør det enklere å holde ut nå som jeg ser at det løsner for meg også! Nå er et av mine mange mål nådd, nå skal jeg jobbe for andre mål, og jeg skal aldri gi meg for det vil hvertfall ikke føre meg dit jeg vil!

OM TO UKER VET JEG

Tenk at jeg om to uker ikke lenger jobber på Kløfta? Det er så sykt, dere aner ikke. Jeg trudde ikke det skulle ha så mye å si, men nå kjenner jeg på litt av hvert hva angår det følelsesmessige. Jeg føler i grunn jeg går litt på nåler om dagen, det er mye som skjer, og alt er så usikkert. Det er en del prosesser som er satt i gang, og som fortsatt venter - noen vil bli letta og andre vil nok føle seg mindre glad. Jeg tenker at det er sånn det blir, og at det viktigste for meg nå er at jeg gjør det som gir meg de utfallene jeg trenger, og som setter meg selv i førersetet.  Jeg har vært flink til å la andre tråkke på meg og mine grenser, ikke minst mine følelser. Det må det bli en stopp på, og derfor er det nok ekstra deilig å tenke på perioden fremover. 

Jeg tenker, grubler og funderer over hva jeg skal gjøre. En del av meg har bare lyst å surfe på bølgen som kommer, se hvor jeg havner. En annen del av meg vil helst planlegge hvert minste sekund, for jeg ønsker vel i bunn og grunn en kontroll. Utfordringen her er at det er umulig å planlegge utfallet av prosessene som foregår, for det er ikke opp til meg å ta enkelte avgjørelser som venter. Jeg kan ikke annet enn å være meg selv og håpe at det er nok til å få det som jeg vil. 

Om to uker jobber jeg ikke på Life, og om to uker har jeg fått kontrakt på XXL, dersom jeg får jobben.  Jeg føler i grunn ikke jeg leverte noen gode video-intervjuer, for det føles ekstremt unaturlig å snakke til et kamera. Jeg håper ikke de legger SÅ stor vekt på akkurat det, for det viktigste for min del er å komme på intervju og vise hvem jeg er der! Får jeg ikke jobben på XXL blir jeg selvfølgelig lei meg, for jeg føler jeg hadde passet godt til jobben med tanke på interessene mine.  Jeg har jobbet med salg siden dag én i arbeidslivet, og jeg trives bedre med det enn jeg trudde jeg skulle gjøre. Så, hva er vel bedre enn interesse for sport og aktiv hverdag, salg og kommunikasjon? La oss bare håpe at jeg om to uker står med en kontrakt i hånda, at jeg kan kalle meg selv for en XXL-medarbeider ;-) 

#helse #livsstil #personligblogg #personlig #egenutvikling #tanker #stress #livet #livsstilsblogg#trening #kosthold #meninger #forhold #trening #treningsblogg #styrketrening #styrketreningforjenter #sterkejenter #sterk #sterkere #progress #treningslivet #hverdag #livstil #sunnlivsstil #livstilsblogg #vektnedgang #vekttap #treningmedmening #mintrening #mittliv #minblogg #blogg #bloggen #treningstips #treningsmotivasjon #treningsglede #treningsinspirasjon #sunn #sunnhet #sunnere #treningsøkt #aktivejenter #aktivtliv #aktivhverdag #byggemuskler #muskelbygging #iform #fitnessbloggen #bloglovin #bloggkeen #følgmeg #balanse #frokost #suntoggodt #fornuftig #trening #kosthold #kroppenvår #sunnlivsstil#sunt #treningsblogg #lykke #hverdag #livet #økologisk #økologiskmat #smartmat #sunnmat #side2 #livet#jobb #jobbsøker #ærlig #ærlighet #motivasjon #inspirasjon #dedikasjon #leve #sliten #ishockey#hockeyjenter

UKA SOM GIKK #2

Som dere ser har det ikke blitt noen blogging i helga, og det av flere grunner. Fredag gikk med på å få oversikt over diverse gjøremål, og ikke minst få disse gjøremålene unna. Jeg var helt kake på Fredag, og jeg bestemte meg for å nyte helgen til det fulle. Jeg har ikke gjort stort annet enn å game Sims 4, sett Glee, gått tur og slappet av. Jeg har hatt så godt av det, og jeg har for første gang på lenge faktisk følt at energien har vært med meg hele veien. Det er deilig! Til tross for litt dårlig pust om dagen, så kan jeg si at jeg har hatt en fantastisk fin helg og uka ble med det avsluttet med stil! Så slik har uka mi sett ut: 

UKA'S HØYDEPUNKT:
Husker dere jeg skrev at jeg hadde lagt ut et offentlig innlegg på Facebook? Jeg presenterte meg selv og behovet jeg har for ny jobb, og dette ble delt over femti ganger. Jeg fikk flere meldinger, og det hele gjorde at min jakt på ny jobb ble betraktelig lettere. Jeg er takknemlig, ikke bare fordi det var så mange som engasjerte seg, men også fordi jeg turte å gjøre det og ikke lot meg stresse av tanken på hva andre måtte tro og mene om å bruke Facebook til slike ting.  Det ser ut til at jeg ikke behøver stresse med dette å få meg ny jobb, for det har åpnet seg flere muligheter! Takk til alle som delte og hjalp meg. 

UKA'S FOKUS:
Jeg har vel ikke hatt noe spesielt fokus, egentlig. Jeg har hatt fokus på å nyte mer og stresse mindre, og gjøre hva jeg anser som bra for meg selv. Jeg har gjort det som skal gjøres med en gang istedenfor å vente, og dette har gjort det veldig lett for meg å ikke stresse. Fokuset har nok også liggi på at helgen har ventet på meg, og at jeg skulle nyte den for alt den er verdt - og det har jeg gjort!

UKA'S BILDER:

Jeg har ingen redigeringsprogram tilgjengelig, så disse bildene er 100% uredigerte, sett bort fra at jeg har satt på vannmerke. Jeg redigerer ikke bildene mine fryktelig mye fra før, men det er smått. Slike ting som kontrast, hvitbalanse og struktur f.eks. Så her er ukas beste bilder, tatt på tur i Lørenskog og Jessheim. 



 

UKA'S MUSIKK:
Jeg har fått tilbake Spotify! Eller, jeg har fått bruke Patrick sin i og med at han nå har en mancrush på NRJ sin egen Thomas Paste, så han bruker ikke sin egen. Med det har det sneket seg inn enda flere nye låter, og jeg har funnet tilbake til noen gamle.

Becky G - Mayores
Mandaroo - Whistle
SCNDL - Rangkor
Coone & ZATOX - F.T.F.M.F 
Machine Gun Kelly - A Little More

UKA'S INNLEGG:
Ukas innlegg må nok bli det jeg skrev om Hunter. Det var godt å få ut følelsene, og det var godt å la fingrene fly over tastene igjen, helt uten fokus på grammatikk og handling. Her fikk tankene mine der og da komme ut i form av ord, og etter å skrevet det følte jeg meg bedre. Jeg kom meg avgårde på trening og kvelden ble bedre enn jeg hadde sett for meg. Det er vondt å savne noen så mye, vondere enn jeg kan beskrive, men å skrive er en måte å håndtere det på - og jeg fikk gode tilbakemeldinger på innlegget. 

UKAS UTFORDRING:
Ukas utfordring ja, det skal jeg si dere! Jeg fikk for en god stund siden en forespørsel om å ta bilder av et vennepar av meg som giftet seg. Jeg har aldri tatt bilder av annet enn dyr, og alt annet som befinner seg rundt meg. Jeg misliker så sterkt det å bli stilt krav til, jeg mister mye av gleden som kommer med fotograferingen. Jeg liker å uttrykke meg med bildene, og bare la hodet og øynene jakte motiver etter hvert som de kommer. Å stille opp, tenke bildesnitt og lys - nei, det er ikke meg. Jeg gjorde det da, jeg tok bildene. Jeg var så utilpass at jeg har ikke ord som kan beskrive det, men jeg setter stor pris på tilliten fra brudeparet - og selv om det var uvant og skremmende, så var det et skritt ut av komfortsonen. Ut av komfortsonen er jeg nødt til å bli flinkere til å komme meg, og ved å takke ja til denne oppgaven gikk jeg ti tusen skritt ut av den. 

TANKER OM NESTE UKE:
Denne uken skal nok bli bra. Jeg er tilbake til ordinære rutiner, og jeg har noen artige oppgaver foran meg. Jeg skal på møte med en mulig ny arbeidsgiver, og jeg skal se på andre muligheter som evt. måtte komme min vei. Denne uka får også jeg vite om jeg er videre i prosessen i XXL sin jakt på medarbeidere, og det er jo drømmejobben for øyeblikket - kan ikke annet enn å krysse fingrene og håpe at det går min vei der! Dessuten skal jeg være hundevakt i helgen, mer om det senere -  men jeg gleder meg helt sinnsykt mye!! Denne uken skal bli fin, akkurat som den jeg nå legger bak meg. 

FLAU, MEN GLAD OG TAKKNEMLIG

Hvilken dag er det i dag? Joda, vi snakker Fredag og helg om få timer! 
Denne uka har gått så fort, er det mulig? Det virket som forrige uke aldri skulle ta slutt, og det var heller ingen god uke. Denne uka hadde jeg bestemt meg for at skulle bli bedre, og jaggu ble den ikke det. Nå er det allerede Fredag og om fem timer reiser jeg hjem og skal nyte hvert eneste sekund av helgen. Det skjer spennende ting, og jeg skal ut av komfortsonen min så det synger etter. 

Apropo komfortsonen. I anledning jobb og dette med at jeg nå mister min stilling i nåværende jobb, så gikk jeg ut av komfortsonen i går og gjorde noe jeg aldri hadde trudd jeg skulle gjøre. Jeg la ut et offentlig innlegg på Facebook der jeg rett og slett presenterte meg selv og mitt behov for ny jobb. Det er jo flere som har gjort det før meg, men jeg så vel aldri for meg at jeg måtte gjøre det samme. Nå er det gjort, og responsen har vært over all forventning! Virkelig. Tenk at så mange ville hjelpe meg!? Jeg var kjempe flau og følte meg ikke direkte stolt da jeg la det ut, men nå er jeg glad jeg gjorde det. Det var så mange som delte og engasjerte seg. Jeg er målløs, og takknemlig - ikke minst! Jeg er både rørt og hjertens glad for meldinger jeg har fått, og jeg er i gang med å finne meg en ny jobb. Det er ikke tvil om at det ordner seg for de som jobber for det de vil. Atter en gang får jeg bevist nettopp det for meg selv. 

Er dette årets første høst-tegn? Under gåturen med Bella i går, etter jobb lå dette midt i veien. For min del har tiden etter nyttår gått i rasende fart, og jeg henger nok ikke helt med. Jeg befinner meg fortsatt i Juli, og jeg ble temmelig overrasket i går da jeg fant dette bladet. Det er som om det plutselig slo meg at vi allerede befant oss i høst-kvartalet av året. Det har gått fort, har det ikke!? Snart er det allerede jul!

Husker dere jeg sa at jeg hadde blitt flinkere til å planlegge maten min, og ikke minst spise etter fornuft? I går gjorde jeg klart middagen for i dag og Lørdag, så gjett hvem som skal kose seg med Tikka Masala? Det kostet meg totalt 50kr for middag i tre dager, og det er langt mindre enn jeg vanligvis har brukt, så det er ganske tydelig at fornuften bør prioriteres både hva angår helsa og økonomien.  Jeg har fått dilla på Tikka Masala, men det kan jeg leve med. Jeg har et par indiske venner, og da hun ene drev egen indisk restaurant ble det mye indisk. Mulig jeg bør flytte ned til India, sett bort i fra den vanvittige varmen så hadde ikke det vært en dum idé. 

I dag er altså planen å gjøre meg ferdig på jobb, forberede meg til oppgavene som venter i morgen og nyte hvert bidige sekund av helgen. Jeg har så mange gode følelser i kroppen i dag og det skal nytes for alt det er verdt, jeg tror nemlig det kan komme svært godt med når man skal ta noen ekstra store skritt ut av komfortsonen.

Ha en fin dag, alle som én og nyt helga! 

JO, JEG KAN VÆRE KRESEN. JEG SKAL HA DET BRA.

Som sikkert noen har fått med seg fra tidligere innlegg er det nedbemanning på jobb. Det gjør at jeg mister min stilling i butikken, og jeg vil få alt for få timer til at jeg klarer meg økonomisk. Jeg tenker jo mitt, og det er ikke til å legge skjul på at det er både positive og negative sider med akkurat det her. Jeg har ikke begynt å stresse merkverdig mye det ennå, men kjenner jeg meg selv rett blir jeg vel bare mer og mer stresset jo nærmere det blir sluttdato.  Fakta er at jeg ikke kan stresse riktig ennå, det er allerede en prosess som er igang, og jeg må nesten bare håpe og satse på at det går min vei, mer får jeg ikke gjort. 

Selvfølgelig blir enkelte rundt meg både provosert og engasjert på mine vegne, de unner meg bare godt. Jeg biter meg dog merke til at flere sier "Nå er det bare å ta den jobben du får, du kan ikke være kresen nå". Jeg forstår så godt hva som menes med denne frasen, men samtidig tar jeg meg selv i å bli både stresset og frustrert, ja - egentlig ganske så provosert. For jo, jeg kan være kresen og nei, jeg tar ikke hva som helst. 

Jeg forstår at jeg ikke kan stille umenneskelige krav til en jobb, for jeg er som de fleste andre avhengig av å ha en viss økonomi til å klare meg. Likevel er jeg kommet til et punkt der trivsel og velvære er hakket viktigere for meg enn hva penger er. Jeg har hatt et x antall jobber opp igjennom, og jeg har hatt svært få jeg faktisk kan si jeg har trivdes i. Jeg kan ikke annet enn å tenke tilbake på disse jobbene, hva gjorde at jeg mistrivdes? Jo, det går som regel i dårlig arbeidsmiljø, dårlig kommunikasjon mellom de ansatte og generelt dårlig med selvutvikling. For meg er det viktige punkter, men det aller viktigste vil for alltid være arbeidsmiljø. Det er viktig å trives på jobb, og det er viktig at jeg har en jobb jeg ikke gruer meg til om morgenen. Vi alle har vel perioder der motivasjonen ikke er på topp, men da skal jeg hvertfall ikke streve ytterligere fordi det er mistrivsel på jobb. Mistrivsel på jobb gjør bare at jeg mister motet. Jeg blir sliten på et helt feil grunnlag, jeg blir ikke nødvendigvis sliten av selve jobben, men sliten av å ikke trives. Ja, for det er en greie. 

Så jo, jeg vil være litt kresen og jeg vil ta meg tid til å skaffe meg en jobb som gjør meg godt, og ikke ødelegger meg og mitt. Jeg skal studere, og det er bare for ett år; men det spiller liten rolle.  Jeg er ikke kresen i første omgang, jeg liker virkelig å jobbe - og selv om det er snakk om "bare" et år, så er det et år jeg skal bruke mye energi på andre ting, og da finner jeg det så meningsløst å bruke det på å holde meg selv oppe i miljø jeg ikke trives i. Jeg skammer meg nesten i å tenke sånn, men samtidig føler jeg meg bra som faktisk gjør det. Jeg har aldri vært flink til å tenke på meg selv og mine behov, og sette meg selv i forsetet. Denne gangen velger jeg å gjøre nettopp det, også får vi se hva det bringer med seg. Jeg håper og tror hvertfall det kan ha noe bra for seg. 

Er jeg dum som tenker slik, og bør jeg bare ta til takke med en middelmådig jobb jeg ikke nødvendigvis trives i?
Hva ville dere gjort?

MORGENSTUND OG KICK-OFF

God dag, alle som én! 

For en dag det var i går! Jeg var gjennom hele følelsesregisteret fra morgen til kveld, og det var deilig å legge seg og avslutte dagen. Jeg brukte noe som kan virke som en evighet på å sovne, men jeg har omsider sovnet og drømt merkelige drømmer. Av en eller annen grunn bråvåknet jeg av meg selv, jeg var der og da hellig overbevist om at Patrick hadde glemt å sette på vekkerklokka kvelden i forveien, han hadde ikke det, men i og med at det kun var noen få minutter til klokka skulle ringe gikk jeg heller opp å gjorde klart til frokost. 

Er det én ting jeg virkelig setter pris på, og som gjør dagen min hakket bedre enn vanlig, så er det å starte dagen med en god frokost. Det å bruke litt tid om morgenen med Patrick, spise sammen og bare snakke om dagen som venter oss - det er deilig. For meg er det uvirkelig å tenke på at jeg for noen år siden brukte 20 minutter om morgenen, ikke spiste frokost og dro rett på skolen. Det er jo ikke rart jeg var sliten. 

Disse to ukene jeg har vært på Lørenskog har vært deilig, jeg har fått starte hver dag med kjæresten min og jeg har gått en liten tur før jobb. Jeg merker at jeg sakte men sikkert også er igang med en rutine igjen, og kroppen responderer hittil fint. 

Jeg har blitt flinkere til å spise, men uten å overspise. Jeg har nemlig en tendens til å spise til tross for at jeg kjenner jeg er mett, ene og alene fordi det er så godt. Når jeg gjør dette blir jeg dårlig, og det er ikke til å legge skjul på at kroppen ikke er veldig glad i det. Det har blitt litt mindre hverdagsaktivitet den siste måneden, da jeg vanligvis gikk flere lange turer med Hunter. Jeg får bare sette igang med dette igjen, men når jeg er på steder jeg ikke er så kjent er den dørstokkmila vesentlig lenger enn den er blant annet på Jessheim.  Jeg vet hvor lang tid jeg bruker på diverse ruter, og det er lettere for meg å kalkulere hvilke turer jeg rekker før jobb. Jeg er ikke så godt kjent på Lørenskog ennå, og dermed blir det litt vanskeligere for meg.
Mål for neste tur på Lørenskog: Finne ut av tidsbruken, og finne ut om det egner seg å gå turen før jobb. 

Når det gjelder dette med å forbedre rutiner, og da blant annet spisingen, så innebærer dette blant annet å planlegge lunsj for dagen. Jeg har som regel tatt middagsrester osv. men skal bli flinkere til å spise det jeg vet er godt for meg. Dersom jeg spiser to middager om dagen sier det seg selv at kroppen får for mye i forhold til målet mitt. Så i dag ble det ca. 200g cottage cheese sammen med en banan. Det er så enkelt, og ikke minst så vanvittig mettende. Proteiner er nok det jeg har mest fokus på når det gjelder matinntaket mitt, det er det som metter lengst, og ikke minst er det bra for musklene. I tillegg har jeg begynt å ta BCAA igjen, jeg kommer vel muligens til å ta dette på treningsfrie dager og evt. etter treninger, så får vi se om det har noe for seg. Jeg har jo hatt dunken med BCAA stående en stund, så om det har noe effekt eller ikke, så er det godt å bli kvitt dunken. Jeg må jo ikke kjøpe ny når den omsider blir tom. Dessuten, jeg er jo "avhengig" av NOCCO, så det blir mye aminosyrer på denne frøkna!

I dag er det KICK-OFF med hockeyjentene og gutta. En fin liten samling der vi skal spille volleyball og bare samles før sesongen starter. For min del er det en fin ting å gjøre, komme meg ut av komfortsonen.  Jeg er ikke så flink til å være sosial, jeg kvier meg litt hver gang og dette kommer nok av at jeg aldri føler meg helt komfortabel. Jeg føler aldri jeg passer inn i mengden, og da blir det ikke så givende å være med folk. Det handler ikke om at jeg har noe i mot de jeg er med, langt i fra, det handler mer om at jeg føler meg liten og ubetydelig.  Jeg er veldig sjenert når jeg ikke kjenner de jeg er med, så jeg får bare møte opp i dag og vise meg selv at det absolutt ikke er farlig.  Jeg tror det er en fin ting for min del å bli kjent med flere i klubben. Jeg henger nok fortsatt litt etter fra da klubben ble startet da vi spilte for gøy på uteisen, og la oss bare si at klubben har blitt enorm i forhold til da! 

Jeg gleder meg, og jeg ser frem til dagen! 

Ha en fin dag!

DU ER FORTSATT EN DEL AV MIN HVERDAG, JEG SAVNER DEG

Kjære Hunter, kjære vakre og snille gutten min - jeg savner deg. 

Jeg har kommet hjem fra jobb, dagen har vært fin. Stille som vanlig, men det har vært fint og med uværet som er ute har det vært fint å kunne brukt tiden til noe. I dag har jeg trening med jentene, planen var at jeg skulle trene litt styrke først. etter jobb, men jeg kom meg ikke inn døra hjemme før jeg knakk fullstendig sammen.

Det er over en måned siden du forlot meg, siden du sovnet så glad og fornøyd - mett på kattemat (for det var en høydare for deg). Du, min alt for snille firbeinte venn, som betød betyr vannvittig mye for meg, du er fortsatt en del av min hverdag. Hver eneste dag tenker jeg på deg, og hver eneste dag savner jeg deg.

Jeg har ikke klart å være hjemme, jeg orker ikke den stille atmosfæren. Jeg orker ikke å være alene i huset, vite at du ikke ligger i sofaen eller i stolen din. Jeg blir dårlig av å se at det regner ute, for jeg vet at du ligger under bakken som regnet omsider lander på. Det gjør vondt å vite at du ligger der ute, mens jeg sitter her inne, hvor vi to vanligvis var sammen. 

Jeg kom hjem fra jobb, jeg ropte på deg. Det var et øyeblikk der jeg fortsatt hadde deg i livet mitt, fysisk sett. Jeg gikk ut av bilen og tenkte ut hva jeg skulle ha på meg av klær. Hva bør jeg ha på nå som jeg skal ut å gå tur. For ja, jeg skulle ut å gå tur med deg, Hunter. Turen vår, som vi alltid tok både før og etter jobb. Uansett vær gikk vi ut, og vi kosa oss som regel begge to. Jeg ropte på deg, men du kom ikke. Det var ingen lyder av deg som hoppet ned fra stolen din oppe, det var ingen hund som kom travende ned trappa. Det var ingen logrende hale som slo meg på beina mens du brummet av glede. Det var ingenting. 

Det eneste jeg ble møtt av var en stillhet. Et tomt hus, bare meg og sjokket over å innse realiteten. Jeg har så vondt når jeg er hjemme, uten deg. Jeg har så vondt på alle mulige måter, og jeg sover så dårlig. Jeg savner deg så mye, og jeg savner oss. Jeg savner at du vekket meg om morgenen. Jeg savner at du bjeffet når du ville inn, når du ville ha selskap. Jeg savner at du hoppet på fanget mitt når vi spiste, selv om du visste det ikke var lov. Jeg savner turkameraten min. Jeg savner vennen min. 

Jeg sitter å griner, jeg orker ikke prøve å stoppe det. Jeg har stoppet det flere ganger, jeg har tenkt på de fine stundene våre og alt det bra med deg. Nå savner jeg deg, og det er både godt og vondt å la tårene trille. Jeg savner å ligge i sofaen med deg, gråte i pelsen din og kjenne varmen din, for akkurat nå hadde jeg trengt det. På denne grå dagen, der jeg savner deg så inderlig mye. 

#hund #livet #savn #venn #kjærlighet

JEG BIDRAR MED AKTIV DØDSHJELP FOR KUA

Husker dere denne posten, der jeg tar for meg tre påstander/spørsmål jeg har fått iløpet av min tid som vegetarianer? Vel, jeg lovte en oppfølger, og her kommer den. Forrige post slo jo riktig så godt an, så får vi se om denne blir like interessant for dere. Del den gjerne med noen som vil ha mer informasjon, eller som kan ha interesse for dette emnet. 

1. Hva er forskjellen på en vegetarianer og veganer, hva spiser dere istedenfor ostesmørbrød og sjokolademelk?
Forskjellen på en vegetarianer og veganer er matvarene som utelukkes. Som vegetarianer kutter man kjøtt fra alle levende vesener, men spiser fortsatt andre animalske produkter. Dette kan være f.eks. meieriprodukter, egg og honning. Veganere spiser ingenting som inneholder animalske stoffer, og avhengig av hvor nøye en er vil dette også utelukke diverse E-stoffer da noen av disse stammer fra dyr.  

Jeg er "bare" vegetarianer, så jeg spiser både ostesmørbrød og drikker sjokolademelk. Dermed er jeg en av de som bidrar med aktiv dødshjelp for kua, ifølge noen veganere (no offence til veganere, jeg synes det bare er litt.. drøyt?). Som veganer kan du også spise ostesmørbrød, og du kan drikke sjokolademelk da det finnes gode alternative produkter ute på markedet. Prøv f.eks. Alpro sin sjokolademelk av soya - den er kjempegod med kraftig sjokoladesmak.  Som jeg skrev i forrige innlegg er det lønnsomt å reise til Sverige eller storbyene i Norge for å få tak i alternativer til kjøtt og andre animalske produkter. Det er mye godt, så om du er nysgjerrig kan du jo f.eks. teste ut produkter fra 'Violife' eller 'Astrid och Aporna'.  



2. Hvorfor skal vegetarianere ha kjøtterstatning når dere ikke liker kjøtt? 
Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg er nok ikke alene om disse tankene. Det finnes ingen grunn til at en vegetarianer ikke skal kunne spise kjøtterstatning. Jeg for min del synes ikke kjøtt smaker ekkelt, og fakta er at jeg faktisk er veldig glad i f.eks. grillpølser og kjøttkaker. Poenget er at jeg ikke vil støtte industrialiseringen av dyr, da det produseres enorme mengder kjøtt som bare kastes. Vi har alt for mye kjøtt her til lands, og store deler kastes fordi vi også importerer - derfor spiser ikke jeg kjøtt.  Jeg ønsker at produksjonen skal minskes, og at det skal tenkes mer på dyrets beste fremfor "nødvendigheten" av kjøtt. Jeg spiser Quorn (kjøtterstatning) fordi jeg kan bruke det til alt det jeg spiste tidligere. 

Jeg spiser nøyaktig det samme som da jeg spiste kjøtt, jeg har bare erstattet kyllingen med "Biter" fra Quorn, og jeg har erstattet kjøttdeigen med "Färse".  Hamburgere er noe jeg virkelig er svak for, så dette har jeg også erstattet med "Burgere" fra Quorn. For meg var det en tilvenningssak, men nå i dag synes jeg f.eks. "bitene" har samme konsistens som kylling. "Farsen" merker jeg ingen forskjell på hverken når jeg bruker den på pizza eller i taco. 

Så, vi vegetarianere spiser nok kjøtterstatning fordi alle ikke nødvendigvis hater kjøtt, men fordi det ligger noe etisk bak avgjørelsen av å bli vegetarianer, og man ønsker gjerne spise tilnærmet likt som tidligere. 

3. Hvorfor er du vegetarianer, og hva gjør du når året som vegetarianer er over? 
Jeg ble vegetarianer fordi jeg satte det som et hårete nyttårsforsett. Jeg har tidligere prøvd både vegansk og vegetarisk kosthold, men jeg klarte det ikke. Jeg fortsatte å spise kjøtt, men jeg klarte ikke nyte maten grunnet dårlig samvittighet, og maten ble mindre god. Ved nyttår fikk jeg for meg at jeg skulle prøve igjen, og da i første omgang bare ett år. Overraskende nok gikk det veldig greit, og jeg har holdt ut hittil uten problemer. Jeg har hatt noen perioder der jeg craver f.eks. grillpølser på bålet, men det er nok fordi jeg assosierer det med skogsturer og barndommen min generelt. Jeg skal ikke påstå at pølser ikke smaker godt, for helt ærlig: det smaker drit godt. 

Etter hvert som jeg har vært kjøttfri har jeg merket at kroppen min har fått det bedre. Jeg har ikke like mye problemer med blant annet magen og tarmen, og ikke minst har jeg fått bedre råd når det kommer til mat. I og med at jeg som oftest storhandler i Sverige blir det mindre penger som går til unødvendige varer, og det er absolutt et stort pluss for min del som studerer. 

Når året som vegetarianer er over vet jeg ikke hva jeg gjør. Mest sannsynlig vil jeg fortsette å spise vegetarisk, jeg ser ingen grunn til å ikke gjøre det. Så muligheten for at det ikke skjer noen endringer er det ;-) 

SELVFØLGELIG ER JEG UTE ETTER OPPMERKSOMHET

Hvor skal jeg starte? Skal jeg starte med det faktum hvor lite gjennomtenkt innlegget var? Hvor dumt det var å dele? Skal jeg starte med å takke alle? Jeg er helt overveldet, og ja, faktisk overrasket over responsen på innlegget i går. Det er helt sykt. Over 350 personer har lest innlegget, og gleden er stor over dét. 

Tusen takk for at dere leste og likte innlegget samt delte fine meldinger med meg. Jeg er så glad for det, jeg setter umåtelig stor pris på det og jeg kjenner jeg blir stolt.  At det skapte noen reaksjoner er det ingen tvil om, og da definitivt flere jeg ikke har vært vitne til og garantert noen negative noen. La meg bare først si at det aldri var i min hensikt å henge ut noen, og jeg føler heller ikke jeg gjorde det. Det er ingen tvil om at de som kan kjenne seg igjen i hendelsene jeg har beskrevet, har lest innlegget. Selvfølgelig er det ikke kult å lese slike ting om en selv, men sånn ble det, og når en først skal behandle andre som dritt og likevel bruke sin tid på dem så er det vel kanskje ikke annet å forvente? Uansett; det livet er lagt bak meg, og i dag er jeg fornøyd med fremgangen jeg har gjort, og jeg er takknemlig for menneskene jeg har rundt meg, som setter pris på meg og mitt. Det var dét innlegget handlet om i sin helhet. 

For det første, når det kommer til at innlegget var lite gjennomtenkt og dumt å dele: Jo, det var planlagt at jeg skulle skrive om dette, jeg har nemlig min fulle rett til å være stolt av meg selv, uavhengig av hva andre må mene. Jeg ville dele, og det av flere grunner. Det er flere som ikke visste, og nei, sett i det store og det hele er det kanskje ikke nødvendig at alle vet, men jeg har heller ingen hensikt i å skjule det. Jeg hadde en enorm forandring hva angår personlighet på den tiden det holdt på som verst, og blant annet familie har nok vært usikre på hvor de har meg. Jeg har skjøvet vekk familie og venner, og jeg har et håp om at dette skal kunne forklare hvorfor. At det er dumt å dele er jeg uenig i.  Jeg kan dog forstå hva dere mener, ikke alle ser nødvendigheten ved det, eller hva som skulle være hensikten i å dele. Det at jeg senere skal søke jobb og at det kan ødelegge har jeg dog ingen bekymringer for. Dersom det skulle være at noen ikke vil ansette meg fordi de har kommet over innlegget, så er det deres avgjørelse. Jeg har ingen problemer med å jobbe grunnet fortiden min, og jeg har ingen problemer med å svare på spørsmål som eventuelt måtte dukke opp. Alt jeg skriver kan jeg stå inne for, det er viktig for meg. Dessuten; dette handler om fortiden, det handler ikke om hvem jeg er . At man har litt bagasje, hvilket jeg vil kalle erfaring, behøver ikke ha noe negativ betydning - snarere tvert i mot. 

Jeg fikk en kommentar som nesten kan antyde at jeg skrev innlegget for oppmerksomhet, og til det har jeg følgende svar: 
Ja, selvfølgelig skrev jeg innlegget for å få oppmerksomhet. Fakta er at innlegget handlet om et tema som fortsatt helst skal dysses ned, og det provoserer, det er ikke til å unngå at det engasjerer på en eller annen måte.  Likevel skal det sies at jeg ikke har funnet opp en historie for å få oppmerksomhet, det ville ikke vært riktig på noen som helst måte. Jeg hadde ikke ville gjort noe slikt hverken mot meg eller de jeg er glad i, og jeg har ingen hensikt i å ljuge for å ha noe å skrive om. De som er meg nære vet at innlegget går handler om mitt liv for ett år siden, og jeg kunne skrevet enda mer som bygger oppunder og gjort det mer pålitelig. Jeg har ikke tenkt å skrive noe mer om min fortid, jeg har skrevet det jeg ville, og i den nærmeste fremtiden vil det ikke være fokuset mitt.  Når det kommer til dette med å skrive for å få oppmerksomhet: Ja, jeg skriver for å få oppmerksomhet. Det er ingen hemmelighet, og seriøst; er ikke alle som deler innlegg på diverse sosiale medier ute etter oppmerksomhet? Jeg vil tro det. Det er mange som deler det glamorøse, det fine og flotte, som ikke tør blottlegge de dårlige dagene og mindre positive tanker. Jeg er ikke av den typen. Jeg er lei av at alt skal rosemales, livet er ikke slik

Så, hvorfor skriver jeg slike innlegg, og hva ønsker jeg å oppnå med det?
Det finnes to grunner til at jeg skriver.  Nummer én er at jeg liker å skrive. Det er noe som gjør at det å skrive, sette ord på følelser og dele, roer meg ned. Det er vanskelig å sette ord på enkelte følelser, men når jeg omsider finner de rette ordene og føler at det jeg skriver gir meg en ro, så har jeg gjort det jeg ønsker. Jeg skriver for å få utløp for mitt, og jeg skriver for å nå ut til andre. Ja, for dét er grunn nummer to; jeg skriver for å nå ut til andre. Jeg vil at flere skal lese det jeg skriver, og jeg vil at flere skal kunne føle at de ikke er alene.  Da jeg var på mitt værste var det ingen som delte av seg selv, det var vanskelig å dele og stille spørsmål. Det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle takle diverse situasjoner, jeg hadde ingen jeg stolte på og jeg hadde ingen jeg følte ikke dømte meg for å være deprimert og diverse. Om det er noen som kan lese min blogg og føle at de får noe ut av det, så er jeg fornøyd. Om én person føler de kan sende meg melding, kommentere eller bare lese og finne en form for støtte i det, så er jeg mer enn fornøyd. 


Jeg kan ikke annet enn å takke alle. Jeg setter stor pris på ordene deres, og jeg er så glad for at noen av dere ser på meg som både forbilde og motivator. Kan jeg være så ærlig å si at det er lite som gleder meg mer? Det er hele grunnen til at jeg vil dele, for å kunne nå ut til noen, for å kunne være en som påvirker andre. Det blir så verdt det! 

 

#helse #livsstil #personligblogg #personlig #egenutvikling #tanker #stress #livet #livsstilsblogg #meninger #forhold #sterkejenter #sterk #sterkere #progress #hverdag #livstil #sunnlivsstil #livstilsblogg #mittliv #minblogg #blogg #bloggen #sunn #sunnhet #sunnere #bloglovin #bloggkeen #følgmeg #balanse #fornuftig  #kroppenvår #sunnlivsstil #sunt  #lykke #hverdag #livet #side2 #livet #ærlig #ærlighet #motivasjon #inspirasjon #dedikasjon #leve #sliten 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
legg meg til som venn

En hverdag med trening, fotografering og studering kan være både interessant og givende. Jeg tror livet blir hva en gjør det til, og på denne bloggen vil jeg dele av mitt liv gjennom bilder og tekst. Om min blogg er spennende? Det kommer an på øyet som ser.


Follow

Kontakt


HEIJMEB@GMAIL.COM


Kategorier



hits