JO, JEG KAN VÆRE KRESEN. JEG SKAL HA DET BRA.

Som sikkert noen har fått med seg fra tidligere innlegg er det nedbemanning på jobb. Det gjør at jeg mister min stilling i butikken, og jeg vil få alt for få timer til at jeg klarer meg økonomisk. Jeg tenker jo mitt, og det er ikke til å legge skjul på at det er både positive og negative sider med akkurat det her. Jeg har ikke begynt å stresse merkverdig mye det ennå, men kjenner jeg meg selv rett blir jeg vel bare mer og mer stresset jo nærmere det blir sluttdato.  Fakta er at jeg ikke kan stresse riktig ennå, det er allerede en prosess som er igang, og jeg må nesten bare håpe og satse på at det går min vei, mer får jeg ikke gjort. 

Selvfølgelig blir enkelte rundt meg både provosert og engasjert på mine vegne, de unner meg bare godt. Jeg biter meg dog merke til at flere sier "Nå er det bare å ta den jobben du får, du kan ikke være kresen nå". Jeg forstår så godt hva som menes med denne frasen, men samtidig tar jeg meg selv i å bli både stresset og frustrert, ja - egentlig ganske så provosert. For jo, jeg kan være kresen og nei, jeg tar ikke hva som helst. 

Jeg forstår at jeg ikke kan stille umenneskelige krav til en jobb, for jeg er som de fleste andre avhengig av å ha en viss økonomi til å klare meg. Likevel er jeg kommet til et punkt der trivsel og velvære er hakket viktigere for meg enn hva penger er. Jeg har hatt et x antall jobber opp igjennom, og jeg har hatt svært få jeg faktisk kan si jeg har trivdes i. Jeg kan ikke annet enn å tenke tilbake på disse jobbene, hva gjorde at jeg mistrivdes? Jo, det går som regel i dårlig arbeidsmiljø, dårlig kommunikasjon mellom de ansatte og generelt dårlig med selvutvikling. For meg er det viktige punkter, men det aller viktigste vil for alltid være arbeidsmiljø. Det er viktig å trives på jobb, og det er viktig at jeg har en jobb jeg ikke gruer meg til om morgenen. Vi alle har vel perioder der motivasjonen ikke er på topp, men da skal jeg hvertfall ikke streve ytterligere fordi det er mistrivsel på jobb. Mistrivsel på jobb gjør bare at jeg mister motet. Jeg blir sliten på et helt feil grunnlag, jeg blir ikke nødvendigvis sliten av selve jobben, men sliten av å ikke trives. Ja, for det er en greie. 

Så jo, jeg vil være litt kresen og jeg vil ta meg tid til å skaffe meg en jobb som gjør meg godt, og ikke ødelegger meg og mitt. Jeg skal studere, og det er bare for ett år; men det spiller liten rolle.  Jeg er ikke kresen i første omgang, jeg liker virkelig å jobbe - og selv om det er snakk om "bare" et år, så er det et år jeg skal bruke mye energi på andre ting, og da finner jeg det så meningsløst å bruke det på å holde meg selv oppe i miljø jeg ikke trives i. Jeg skammer meg nesten i å tenke sånn, men samtidig føler jeg meg bra som faktisk gjør det. Jeg har aldri vært flink til å tenke på meg selv og mine behov, og sette meg selv i forsetet. Denne gangen velger jeg å gjøre nettopp det, også får vi se hva det bringer med seg. Jeg håper og tror hvertfall det kan ha noe bra for seg. 

Er jeg dum som tenker slik, og bør jeg bare ta til takke med en middelmådig jobb jeg ikke nødvendigvis trives i?
Hva ville dere gjort?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

legg meg til som venn

En hverdag med trening, fotografering og studering kan være både interessant og givende. Jeg tror livet blir hva en gjør det til, og på denne bloggen vil jeg dele av mitt liv gjennom bilder og tekst. Om min blogg er spennende? Det kommer an på øyet som ser.


Follow

Kontakt


HEIJMEB@GMAIL.COM


Kategorier



Arkiv




hits